Kjære lærer'n

Kanskje det burde nevnes navn her, kanskje ikke. Dette skriver jeg til deg, kjære lærer'n til barna mine.
Mine barn gjør som barn flest i Norge, de går på skole. Der befinner de seg i timevis hver dag, og foran dem står et voksenmenneske jeg ikke kjenner spesielt godt: læreren. Dette mennesket er et av de største forbildene til mitt barn, og at det er på både godt og vondt er noe jeg vet inderlig godt. Nå er det sånn at jeg skriver dette blogginnlegget fordi jeg er oppriktig og inderlig glad for at du er læreren til mine barn. 
Jeg er en av de foreldrene som ikke bryr meg om hvordan barna mine scorer på de nasjonale prøvene i matte, norsk og engelsk. Det interesserer meg midt i ryggen hvor høy lesehastigheten er. Jeg bryr meg mest om hva slags mennesker barna mine har blitt når de går ut av skolen. Jeg er lærer selv, og jeg vet av lang erfaring at barn som ikke har det bra heller ikke lærer noe særlig. Jeg vet at ungdom som ikke blir sett og som tror at læreren ikke liker dem, heller ikke gidder å vise den læreren hva de egentlig kan og hvem de egentlig er. Det er bare det jeg har ønsket meg, en lærer som tør å stå foran barna mine med sine styrker og svakheter, som ser hvem de er og viser dem ved eksempel hvor ekstremt langt man kan komme med kjærlighet, medmenneskelighet og respekt.


 

Jeg av alle vet hvor mye press som ligger på lærere. Lærere blir ikke målt etter hvor god selvtillit de klarer å bygge i barna eller etter hvor glad de er i dem. Lærere blir ikke målt etter hvor bra det går senere i livet med barn som hadde et vanskelig utgangspunkt. Det finnes heller ikke en nasjonal prøve som måler hvor mye barnet har vokst som menneske det siste året. Lærere blir målt og vurdert etter elevenes resultater, og elevenes resultater blir målt opp mot en felles standard. Det kreves en sterk og selvsikker lærer for å stå i dette berget av skjemaer og dokumentasjonskrav, og allikevel tørre å tro at den viktigste informasjonen om hvert barn finnes et helt annet sted.

Noe av det første jeg fikk høre om deg, kjære lærer, var "Jeg tror hun er glad i meg. Hun sier ihvertfall det". Det var alt jeg trengte å vite. Du er en så stor og viktig del av mine barns hverdag, at jeg rett og slett ikke orker tanken på at de ikke skal få lov til å tro på at du er glad i dem. Ett av mine barn har gjort enorme fremskritt på skolen det siste året, både faglig, sosialt og når det gjelder selvtillit, og alt hun har gjort har hun gjort for å gjøre deg stolt. Hun vil at du skal vite at hun er som deg: en som også ser andre, tar hensyn til andre og er glad i andre. Hun vil at du skal rette boka hennes til riktig tid, fordi hun sier at hun vil vise respekt for din tid. Det var ordene hun brukte.

Så kjære lærer'n, tusen takk.
Kjære alle lærere som klarer å glemme skjemaer, resultater, diagnoser og aktuelle henvisninger når dere ser på barna og ungdommene våre, dette er til dere. Dere som vet at hvert eneste barn bare er seg selv, og gjør sitt aller beste med det de har. Dere som vet at alle barn bærer på enorme potensial som ingen skjemaer i verden kan klare å kartlegge. Dere som våger å høre det som ikke blir sagt, og som har erfart at ekte kjærlighet ikke gjør deg sliten men gir arbeidet ditt mer mening. Dette er til dere.
Jeg vil at dere skal vite at jeg ser hva dere gjør, og aller viktigst: barna ser hva dere gjør. Det er lærere som dere jeg ønsker av hele mitt hjerte å ha som forbilder for mine barn.

Kjære rektorer og daglige ledere, vit at det er ekstremt lite viktig for meg om disse lærerne har 30 eller 60 studiepoeng i norsk.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sjokoladeheksa

Sjokoladeheksa

37, Enebakk

Jeg er sjaman, utdannet lærer og mamma til tre små troll. Jeg er opptatt av helse, biologi, økologi, tegning og moro. Jeg har over noen år nå fått en forståelse av at det er en livsprosess å takle livet, og det er en oppgave jeg tar fatt på med den største glede og begeistring. Vi snakkes!

Kategorier

Arkiv

hits