Oktober 2010, jeg ble utbrent og sykemeldt. Jeg kom på jobb og husket ikke hva elevene mine het. Jeg husket heller ikke hva kollegaene mine het. Da jeg hadde vært sykemeldt i en uke klarte jeg ikke stå opp av sengen. Mannen min hjalp meg ofte ut i sofaen, og der satt jeg hele dagen uten å spise og uten å gå do fordi jeg ikke klarte annet. Da kvelden kom ble jeg båret tilbake til senga.
Frem til april 2012, forsøkte jeg å komme tilbake i jobb. Jeg var aktivt sykemeldt en stund. Forsøkte å jobbe 100%, endte opp som delvis sykemeldt, ble gravid og ble til slutt 100% sykemeldt igjen ca to måneder før jeg fødte.
I begynnelsen av desember 2012 tar jeg masse blodprøver, og 20. desember får jeg brev fra fastlegen om at jeg har forhøyet stoffskifte.
Jeg får legetime i midten av januar, men den blir avlyst fordi legen er syk.
Jeg får ny time 30.januar. Min permisjon er nå slutt, og jeg har ikke klart å gå tilbake på jobb. Legen min forteller at hun slutter, og er siste dag på jobb. Hun sykemelder meg, får ikke tid til å snakke om det høye stoffskiftet og glemmer å tilbakedatere sykemeldingen til den dagen jeg opprinnelig hadde legetime. Hun sier at jeg får snakke om stoffskiftet med den nye legen min.
Jeg tar med sykemeldingen til nav Enebakk, og vi oppdager at datoen ikke stemmer overens med når permisjonen min var over. Jeg spør en saksbehandler på nav om jeg må få ordnet datoen, men hun svarer at den eneste konsekvensen av datofeilen er at jeg ikke vil få utbetalt sykepenger for de åtte dagene mellom permisjonsslutt og sykemelding.
Ettersom jeg vet at legen min har sluttet og ikke så lett kan rette opp i feilen, sier jeg at det er greit.
Slutten av februar, jeg ringer nav, og spør om saken min er behandlet. Jeg får beskjed om at ettersom jeg har hatt åtte inaktive dager, mister jeg retten på vanlige sykepenger. Jeg spør hva jeg skal gjøre for å rette opp dette, og får beskjed om at bare den gamle legen min kan ordne opp. Når jeg forklarer at dette ikke lar seg gjøre får jeg beskjed om at den nye fastlegen min må skrive en ny sykemelding.
Jeg ringer legekontoret, og finner ut at jeg ikke har noen lege som kan ordne opp.
Jeg ringer nav og får beskjed av saksbehandler om at jeg må bytte fastlege, og få den nye fastlegen til å skrive en tilbakedatert sykemelding på de åtte dagene som mangler.
Jeg bytter fastlege, forklarer ham situasjonen, og han går med på å skrive sykemeldingen. Han legger ved et skriv der han forklarer hvorfor sykemeldingen er tilbakedatert.
Mens jeg sitter på venteværelset og venter på sykemeldingen ringer saksbehandleren min fra nav. Hun ringer for å fortelle at de ikke kommer til å godta sykemeldingen. Hun ber meg fortelle henne hvordan jeg er syk fordi det er viktig at hun forstår. Det er vanskelig for meg å fortelle, og jeg gråter så mye i telefonen at jeg må gå fra legekontoret. Saksbehandleren sier at man ikke kan være sykemeldt bare fordi man er litt trøtt og sliten, og sier at jeg umulig kan være så dårlig ettersom jeg er frisk nok til å passe på barna mine. Hun spør hvorfor jeg ikke har vært sykemeldt i permisjonstiden min. Jeg spør om det går an å sykemelde seg fra å være hjemme med babyen, og hun svarer: «Ja, du sier du er for syk til å jobbe, men du er tydeligvis frisk nok til å passe på barna dine». «Ja», svarte jeg. «Det tror jeg er ganske vanlig». Saksbehandleren sier at det er ikke vanlig, og at det er problematisk for nav at jeg ikke var sykemeldt fra permisjonen.
Jeg spør igjen om hva jeg må gjøre for å få ordnet opp.
Saksbehandleren min sier at jeg må få en legetime, legen må gå gjennom journalen min og skrive en vurdering av min helsetilstand ut fra den. Vurderingen skal sendes til nav, sammen med journalen min, og nav skal bestemme om jeg er syk nok til å være sykemeldt.
Jeg sier at jeg ikke tror hun forstår hvor vanskelig dette er for meg. Grunnen til at jeg har fått sykemelding, er at jeg faktisk er syk og jeg trenger hjelp til å få ordnet opp i dette.
Hun svarer sint at jeg ikke skal si hva hun forstår eller ikke forstår, og sier at jeg får søke om krisehjelp dersom jeg ikke klarer å betale regningene mine.
Dagen etter ringer jeg legen på nytt og avtaler en legetime.
6. mars er jeg hos legen. Jeg forklarer igjen hva saken gjelder og han sier han skal skrive en vurdering.
7. mars blir jeg oppringt av saksbehandleren min. Hun sier at hun har mottatt den tilbakedaterte sykemeldingen, saken min har blitt vurdert av den rådgivende legen og kommer til å bli avvist. Sykemeldingen min er ikke godtatt.
Saksbehandleren sier at man ikke bare kan forlenge fødselspermisjonen med en sykemelding fordi man har lyst på ferie. Hun sier at jeg er litt psykisk ustabil, og det er ikke god nok grunn til å ikke jobbe.
Jeg sier at jeg det ikke er derfor jeg er sykemeldt, og hun ber meg på nytt om å forklare. Jeg spør om det er viktig at hun får vite om mine helseproblemer, og hun sier at det er det. Igjen må jeg forklare.
Jeg forteller blant annet om dager jeg har kommet hjem så sliten at jeg ikke klarer annet enn å legge meg ned på gulvet i gangen. Der blir jeg liggende til mannen min bærer meg i seng eller til sofaen. Jeg forteller om kroppen min som ikke virker fordi jeg har brukt opp kreftene mine på en tur i butikken.
Saksbehandleren sier at dette ikke er godt nok og sier at jeg må få noen form for behandling for å kunne være sykemeldt. Hun spør hva jeg har gjort for å bli frisk.
Jeg sier at jeg har gått til legen, legen min har sagt at jeg er utbrent og må hvile.
Dette fnyser saksbehandleren av og sier «Har du blitt noe bedre!? tror du virkelig at du bare kan gå hjemme hvis du er syk? Tror du at du bare kan gå hjemme å slappe av til du er bra?»
Jeg sier at jeg har tillit til at legen min vet hva som er best for meg når jeg er syk.
«Sa legen din at du trenger å gå hjemme, og det tok du for god fisk?», spør saksbehandleren.
Jeg får beskjed om at det er mitt ansvar å sørge for at jeg blir frisk og at når jeg ikke har blitt frisk enda, må jeg legge press på legen. Jeg får også beskjed om at hvis jeg vil være sykemeldt, må jeg dokumentere at jeg får behandling, helst av psykolog.
Jeg spør hvorfor jeg måtte fortelle henne om mine helseproblemer, hvis hun allerede hadde bestemt seg for at jeg lyver og egentlig bare vil ha lenger ferie. Hun sier at jeg må høre etter hva hun sier, at saken uansett allerede er avgjort og at jeg må forstå at det er mitt ansvar å bli frisk. Det er også mitt ansvar å sørge for at jeg får en ordentlig diagnose hvis noe er galt.
Flere ganger spør hun hva jeg selv har gjort for å bli bedre, og når jeg forteller om endret kosthold og tester jeg har tatt for å sjekke nivået på vitaminer og mineraler i kroppen, fnyser hun bare av meg og sier igjen at det er mitt ansvar å få behandling så jeg blir frisk, og anbefaler meg psykolog.
Samtalen varte i over en halv time, og jeg forsto til slutt at den ikke hadde noen hensikt. Det var ingenting saksbehandleren lurte på, det var ingenting som var uklart. Hun ringte meg utelukkende for å fortelle meg at jeg ikke skulle få noe hjelp, og fortelle meg i så nedverdigende ordlag hun kunne at jeg er en lat, psykisk ustabil person som ikke har noen diagnose og ikke får behandling fordi jeg er frisk. Hun lurte meg til å tro at det var helt nødvendig for meg å brette ut den vonde sykdomshistorien min for henne. Jeg var naiv og gjorde meg sårbar, hun svarte med å gjøre narr av meg og min hjelpeløshet og avsluttet med å slå fast at ethvert problem jeg nå har, er helt selvforskyldt.
Jeg hadde ikke flere ord igjen. Jeg satt ute på terrassen og gråt mens jeg hørte på saksbehandleren fortelle meg hvor håpløs jeg er. Jeg avsluttet samtalen med å si noe sånt som at hun var den største dritten jeg har snakket med på så lenge jeg kan huske, og at hun egenhendig er grunnen til at jeg den siste uken har grått hver dag og vært i dårligere form enn på lenge .
«Javel, men det er ditt valg» svarte hun rett før jeg la på.
Jeg vet ikke hva som feiler meg. Jeg liker å jobbe, jeg er en flink lærer og det er en stor sorg for meg at jeg ikke klarer å komme meg tilbake til den jobben. Jeg er ikke lat og jeg er ikke ute etter ekstra ferie. Jeg gir heller ikke opp. Jeg leter etter nye muligheter, jeg leter hele tiden etter ny jobb som jeg tror jeg kan klare.
Jeg vet at det var galt å kalle saksbehandleren min en dritt. Men tross alt var hun ganske heldig denne gangen. Neste gang hun snakker på samme måte til en annen klient hun ikke vet noe om, kan det hende det er en dypt deprimert person. Det kan være en selvmordskandidat.