Sjokoladeheksa

Jeg strikker babyteppe, har holdt på et par måneder. Da jeg tok frem strikketøyet i kveld, gjorde jeg feil i begynnelsen av pinnen. Det var en ganske stor feil, og hvis jeg ikke rettet den opp kom det til å synes godt senere. Heldigvis hadde jeg bare strikket en pinne og det tok ikke mer enn et kvarters tid å rakne opp, rette feilen og strikke videre. Det er så enkelt å rette opp feil når det er i strikketøy.

Skulle ønske det var like lett å rette opp feil i livet. At det også tok ca et kvarter. Men det er klart, det er med livet som med babyteppet, hvis det er kort tid siden feilen skjedde, er den også lettere å rette.
I livet synes jeg ofte det er slik at en feil skjer så sakte, at den liksom kommer snikende på meg. Så når den først står der ravende over meg i all sin gru, er det så lenge siden den ble født at jeg har problemer med å nøste opp tråden. Knuten er så stor at jeg finner ikke enden på den.
Så, hva gjør man da, når man plutselig finner feilen i strikketøyet og den har skjedd så langt tilbake i tid at man ikke evner å fikse den? Når det kommer til strikking, har vel opplevd akkurat dette før, og da har jeg til slutt måttet rakne opp hele genseren og startet på nytt. Men, det er ikke like lett å slette et par år av livet, også prøver man bare en gang til.

For noen dager siden lå heksearvingen i senga og var litt lei seg fordi hun hadde fått et kutt i haka. Hun sa at hun skulle spørre alvene om de kunne ta det bort om natta, så det ikke ble noe merke. Jeg sa at jeg ikke trodde alvene tok bort slike sår. Jeg sa at det er jo nettopp sår og arr som viser at vi har levd litt, og kanskje lært noe. Heksearvingen hadde for eksempel fått såret sitt da hun turte å hoppe på ski i K-8 bakken.

Kanskje det er sånn det er. At hvis feilen er så langt tilbake at den ikke lar seg rakne opp og reparere, må man rett og slett legge ut hele strikketøyet på et bord, finne ut hvor alvorlig det er, sy sammen etter alle kunstens regler slik at det ikke rakner mer, akseptere at babyteppet blir litt skjevt og være fornøyd med at nå kan alle tross alt se at dette er hjemmelaget håndarbeid. Feil med påfølgende vanskeligheter er jo et tegn på levd liv, på at man har våget å satse litt. Kanskje, hvis det var vanligere å få aksept for å vise frem et litt hullete og skjevt liv, så ville det også være lettere å ikke gi opp.

Jeg kjenner at for å komme i gang med skrivingen igjen, må jeg holde meg litt til det trivielle. Det er viktig å skrive om noe som er nært hjertet, og hva er vel nærmere enn gårsdagen...
Jeg har blitt 25% sykemeldt, og skal være hjemme en dag i uka. Jeg synes det er litt vanskelig å være borte fra skolen, litt trist at jeg ikke skal ha musikktimene med klassen mer, men jeg kjenner at det er riktig å slappe av mer. I går var første dagen hjemme med sykemelding, og den skulle brukes til hviling eller i beste fall soving. Det hele begynte med at arvingene måtte være hjemme sammen med meg fordi eldstejenta skulle rekke et hopprenn. Jentungen går på hopptrening, og hadde sneket seg til å hoppe i K8-bakken på tirsdag, så dermed fikk hun lov til å være med på hopprennet i går da K8-bakken i Ørje skulle åpnes. Anette Sagen skulle komme og ta det første hoppet, og 7-åringen gledet seg. Hele dagen spiste hun bare grønnsaker og frukt, trente ved å løpe frem og tilbake i stua og hoppe spensthopp. Så bar det av sted. Jeg var hverken uthvilt eller utsovet, men gledet meg til å se heksearvingen hoppe.
Etter en stund i bilen sa hun at hun hadde vondt i magen, og virket litt blek. Jeg trodde hun var nervøs.

Da vi kom frem var det en time til bakken skulle åpnes. Arvingen var spent, blek og løp litt utålmodig frem og tilbake mens hun lurte på hvor Anette Sagen var.
Endelig var tiden inne, vi tok hoppskiene over skulderen og gikk oppover mot bakken. Det gikk sakte med arvingen, og hun ble blekere og blekere. Da vi kom frem til hoppbakken, la hun seg ned på bakken like ved hoppkanten og ble liggende. Hun hadde fryktelig vondt i magen og sa hun ikke kunne reise seg. Hun kastet opp rett før Sagen skulle hoppe, og gikk glipp av både dette hoppet og sine egne.

Da var det at dagens helt meldte seg. Clas Brede Bråthen, hoppsjefen, snudde seg og la merke til den stakkarslige, lille hopperen på bakken. Han snakket vennlig med henne, spurte om det gikk bra og ga henne lua si så hun ikke skulle fryse (og sikret på den måten at hun fikk oppleve noe hyggelig tross begynnende omgangssyke). Deretter ropte han på Anette Sagen slik at vi fikk tatt bilde av jentungen og hoppheltinnen.

Da arvingen våknet i dag husket hun først at hun ikke hadde fått hoppe, deretter husket hun lua, kommenterte at hoppsjefen så veldig snill og vennlig ut, og så var alt greit. Vi er herved store fan av Clas Brede Bråthen, han reddet dagen.

Ellers ønsker vi en ny runde omgangssyke velkommen, håper den drar sin vei fort!

I dag gikk jeg innom body shop og spurte hva jeg burde kjøpe hvis jeg ville være snill mot føttene mine. I det siste har jeg vært både trøtt, bekymret og lettere deprimert, og det slo meg at jeg i tillegg ofte ikke har tatt av meg vinterskoene fra kl 0700 til kl minst 1700. På en usedvanlig overfladisk og lite innsiktsfull måte besluttet jeg, på impuls, at enhver kan bli deprimert av å gå med vintersko i 10 sammenhengende timer.
Da jeg kom hjem igjen kom jeg på at jeg ikke hadde noen passende balje til å ta fotbad i, og ringte den rensigste av søsknene mine for å høre om hun syntes det var moralsk og hygienisk forkastelig å ta fotbad i min kjære ektemanns bakebolle. Svaret var "Æsj", så jeg slo ideen fra meg.
Nå sitter jeg med bena i papirsøppelbøtta, som er fylt med glovarmt vann og peppermyntesalt. Herlig! Jeg lurer på om det ikke var så dumt med denne deprimerte-føtter-ideen allikevel. Når føttene har tørket seg, skal de smøres godt inn med peppermyntefotkrem og kose seg i sofaen sammen med resten av kroppen sin mens jeg leser "the hunger games". Jeg kjøpte den i dag, etter mye mas fra flere elever og en venninne.
Nå håper jeg på en god og søvnfull natt. Takk for i dag.

P.S
Jeg anbefaler herved fotstell for alle som glemmer å ta av vinterskoene i løpet av arbeidsdagen, og statsledere (spesielt de med ansvar for eksplosiver) som føler seg stresset, agressive eller deprimerte.
D.S

Jeg satte meg ned for å skrive noe lurt, men er nok for trøtt for å tenke noe særlig i kveld. Her er en video om tingene vi kjøper... Hun som er med her er ikke for trøtt. Anbefaler alle å se den.

http://www.youtube.com/watch?v=gLBE5QAYXp8

Sov godt!

Ikke har jeg skrevet, og ikke har jeg svart på kommentarer. Vent et øyblikk mens jeg står i skammekroken. ... Sånn, der var jeg tilbake igjen.
Det er ikke det at jeg ikke har skrevet noe, for selv om jeg hverken har skrevet blogg eller julekort i desember så har jeg skrevet kommentarer på 24 prøver, rettet 24 bøker og tilsvarende antall matteprøver. Nå er det ikke sånn at dettte i seg selv er så veldig mye å skryte av ettersom det er jobben min, men jeg har gjort alt sammen mens jeg var veldig kvalm, fryktelig trøtt og dessuten flere kilo tyngre.
Etter to svangerskap med kvalme og oppkast i 7 måneder, er jeg ikke mindre enn henrykt over å fortelle at jeg denne gangen er i super form sammenlignet med tidligere forsøk.

Jeg har brukt de siste månedene på å bekymre meg for babyen i magen, helsen, kjøkkenet som ikke ble ferdig oppusset før jul, rotet i huset, konferansetimer og annet forefallende. I morgen er det tilbake på jobb, og jeg kjenner at ferien har vært deilig. Jeg er ferdig med negativitet og bekymringer. Jeg har hatt hyggelige og avslappende juledager i det ryddige huset til svigermor i Tromsø, jeg har sunget karaoke, jeg har hatt en hel dag med by- og matkos med verdens beste venninne, jeg spiste kalkun på nyttårsaften, jeg vet at kjøkkenet snart blir veldig fint og i morgen kommer verdens beste mann hjem med verdens beste barn. Her er det ikke noe å klage over.
Jeg kjenner at jeg gleder meg til å se alle kollegaene mine igjen i morgen. De er supre.
Jeg gleder meg enda mer til å se alle elevene igjen. Jeg har fått julehilsner, julekort og julegaver fra flere av dem.

Takk til alle dere som med- eller uten vilje har lyst opp dagene mine dette året. Det har vært mange av dere. Jeg øsnker 2012 velkommen, det blir et spennende år.

Godt nytt år alle sammen!

Da er familien inne i andre runde med omgangssyke. Etter første runde har vi hatt et opphold hvor vi klarte å få presset inn øyebetennelse og en liten influensa, før vi altså var klare for neste omgang med synkronoppkast.

Skulle gjerne vært full av politikk og meninger, men i dag nøyer jeg meg med å opplyse om at katter lukter vondt, klor kan være en fin ting og jeg er takknemlig for vaskemaskin.

Takk for meg og skål

Da jeg ble håndfestet til min mann lovte jeg å ta ham til min hånd og til mitt hjerte i kjærlighet. Det er et lite, stort løfte. Det jeg liker best ved dette løftet er at det rommer den kjærligheten jeg har å gi, hverken mer eller mindre.
Det er fort gjort å glemme det man lover hverandre når man vies, derfor er det kanskje like greit at løftet er kort. Jeg tror jeg kjenner opp til flere som har glemt minst halve ekteskapsløftet sitt, og vil derfor, på mest mulig diplomatisk vis, prøve å komme med en liten påminner.
I kirken lover vi å elske og ære hverandre, og bli trofast hos hverandre i gode og onde dager inntil døden skiller oss ad. På tinghuset lover vi hverandre kjærlighet og troskap.

Det som er helt tydelig er at de fleste husker dette med troskap og trofasthet. Mange ekteskap står og faller på denne trofastheten. Er det noe vi ikke aksepterer (i alle fall ikke høyt foran famile og venner), så er det utroskap. Der går grensen! Har han vært utro, så hiver jeg ham ut! Mange har kanskje gjort en stilletiende avtale med sin kjære om at det aldri må skje igjen, vi elsker jo hverandre, og vi vil prøve en gang til.
Det er sjelden vi hører om det motsatte: at likegyldighet er noe vi ikke aksepterer! Der går grensen! Klarer hun ikke vise kjærlighet, så må hun ut!
Det er vel snarere tvert imot. Det er intet tema som er så velkomment i samtalen som når vi sammen kan diskutere våre ektefellers udugelighet.

Hvorfor er det sånn at mennesker som lever i likegyldige, kjærlighetsløse forhold, eller som daglig finner seg i hån og respektløshet fra den de giftet seg med, høylydt og uten tegn til blygsel kan fordømme andres utroskap? Til døden skiller oss ad er en veldig lang tid uten kjærlighet, og selv føler jeg meg ikke så sikker på om det er døden som bestemmer når vi skal skilles heller. Jeg må ærlig innrømme at dersom min mann daglig viste meg bare egoisme og respektløshet, ville det kanskje vært like greit om han fant seg en annen. Jeg tror til og med utroskap hadde vært lettere å tilgi bare han viste meg såpass med respekt og kjærlighet at han fortalte sannheten.
Hvorfor er det så lett å huske dette med den lovede trofastheten, mens det er så lett å glemme den like viktige delen av løftet med å ære og elske?
Hvis det er kjærlighet og respekt i et forhold vil vel trofasthet strengt tatt skje av seg selv? Man ville aldri finne på å krenke den andres følelser eller grenser med vilje, dersom kjærlighet var grunnmuren i forholdet.

Dette var kanskje trege tanker på tirsdagskvelden, men jeg undrer meg virkelig over hvorden det skjedde at halve ekteskapsløftet "forsvant".
Alle tanker mottas med takk.

Det er så knall at det endelig er en politiker som er levende opptatt av både likestilling og kvinners rettigheter. Audun Lysbakken har tydelig skaffet seg et supert utgangspunkt: han har tenkt seg godt om. Jeg ser for meg at han har resonert omtrent slik som dette: likestilling må vel nødvendigvis bety at alle skal være helt like. Og, når vi først er der, la oss ta utgangspunkt i at alle er menn...

 Jeg har lyst til å skrive om dette med ammingen. Audun vet om opp til flere kvinner som opplever maset og presset rundt amming som belastende. Han vil kjempe for kvinners rett til å velge jobb fremfor amming. Jeg kan på ingen måte skryte på meg at jeg har snakket med flertallet av den norske, kvinnelige befolkningen med barn, men utfra min erfaring vil jeg mene at han har tatt fatt i feil ende av problemet. Ingen av de mødrene jeg kjenner har ytret ønske om å få lov til å velge jobb foran amming, derimot har samtlige uttalt seg om hvor belastende de synes fødselen er.
Som sagt har jeg ikke snakket med alle, men jeg skulle tro at det er flere som sliter med fødsel enn amming. Jeg synes det ville være på sin plass at Audun heller kjempet for kvinners rett til å velge arbeid foran fødsel.

Jeg lurer på om noen av disse moderne, ammende mennene har tenkt på at det ikke er de selv som er gravide. Jeg lurer på om de har ofret en eneste tanke på hva som skjer i og med kvinnekroppen gjennom et langt svangerskap. Jeg lurer på om det er barnet de tenker mest på, eller om det er seg selv.
Fotballspillende menn eller andre menn som trener hardt trenger tid til restitusjon etter trening. Det er helt forståelig, og vi godtar uten spørsmål at de ikke setter i gang med tunge løft etter treningsøkta.
Hvor lang restitusjon bør man få etter 2 - 7 måneder med kvalme og oppkast hver dag, mange måneders trøtthet eller utmattethet mens man ofte er i full jobb og mange måneder med søvnforstyrrelser hver natt som følge av at man må på do, har halsebrann eller har vondt i rygg eller bekken? Hvor lang restitusjon bør man få etter å ha grodd en hel baby bare ved hjelp av egne ressurser og egen energi?
Jeg lurer på om noen av disse likestillingsmenneskene har tenkt på at svangerskapspermisjon ikke bare handler om amming.

Da min sønn ble født, hadde jeg permisjon i 4 måneder før jeg begynte å jobbe igjen. Det var veldig fint for mannen min, som fikk kose seg hjemme med med den nye babyen. Det ble raskt tydelig at de to knyttet sterke bånd denne perioden.
Selv stresset jeg veldig med ammingen. Jeg brukte mye energi på å samle opp et lager frosset morsmelk til mannen min skulle være hjemme. Jeg passet på å holde meg oppdatert på hva som skjedde på arbeidsplassen, for jeg skulle jo snart tilbake. Jeg fikk svangerskapsdepresjon, skammet meg og turde ikke fortelle det til noen før to år senere. Før fødselen hadde jeg ekstrem svangerskapskvalme, og kastet opp mange ganger daglig i 7 måneder. Da jeg begynte å jobbe igjen var ikke kroppen min klar. Jeg følte meg utslitt allerede før jeg startet.

Kjære Audun, din rett til tilrettelegging slik at du får hvile etter fullendt svangerskap bør være like stor som min rett til tilrettelegging for at jeg skal kunne tisse stående på offentlige toaletter.
Din rett til å få være hjemme, bør være verdt null i forhold til barnets rett til å få den næringen vi vet er best for babyer. Det er mange grunner til at mødre ikke kan amme sine barn, og uansett om man ammer eller ikke, bør alle foreldrepar ha rett til å velge selv hva de synes er best for sine barn og sin familie.
Hvem forsvarer min rett til å velge amming og hvile fremfor jobb? Denne er nemlig i ferd med å bli tatt fra meg, og jeg er bekymret. Jeg vet ikke om jeg orker å få et barn til som jeg ikke rekker å bli kjent med og som jeg ikke klarer å bli glad i før det er fars tur til hvile.

Høstferien er over, og jeg har brukt mesteparten av den til å være i dårlig form. Jeg gruet meg litt til å dra på jobb i dag, jeg var redd det skulle bli en lang dag med en syk meg.
Da jeg våknet i dag følte jeg meg forbausende pigg, selv om jeg var dårlig da jeg la meg i går. I godt samarbeid med verdens beste mann, ble både barna og jeg klare til riktig tid, og fikk dratt når vi skulle. Vel fremme på skolen lette jeg frem det store klasseromsskjelettet, og gjorde klart til mitt yndlingsfag: biologi.
Elevene var smilende og litt trøtte etter en ukes ferie, og to minutter inn i første time sluttet jeg ikke bare å kjenne etter om formen var dårlig, jeg tror jeg glemte at jeg hadde vært dårlig i det hele tatt.
Det er vanskelig å se for meg en hverdag uten smilende, engasjerte, irriterte, late, morsomme og/eller kverulerende elever. Mens elevene diskuterte ivrig og jobbet flittig inne i klasserommet, blåste høstbladene forbi utenfor vinduet. Det var vakkert og litt vemodig. Det gikk opp for meg at også disse ungdommene kommer til å forsvinne for meg til slutt. Jeg får låne dem i et par år, også trenger de meg ikke lenger. Da må de ut å lære noe nytt av noen andre. Det er litt trist, for jeg er glad i alle elevene mine. Det er noe vakkert ved det også, for dette er jo en del av livet. Det er en stor gave å få dele lærdom med så mange unge, flotte mennesker.
Da skoledagen var slutt fikk jeg grønn te fra Kina og små vesker/ mapper med røde drager på av to elever som hadde vært utenlands i ferien. En annen av elevene spurte meg: Hva synes du egentlig om oss? Det er et godt spørsmål. Kanskje ikke så lett å vite... noen dager smiler og ler jeg, andre dager står jeg foran dem og freser og kjefter.
"Jeg synes dere er knall" svarte jeg.

Nå sitter jeg i sofaen med en kopp kinesisk grønn te, det er lett duskregn ute, kattene maler ved føttene mine og teen smaker nydelig. Snart er det Ylvis på TV. Jeg ønsker alle en velsignet, god kveld

Det kommer dager i livet da jeg bare må ha sushi. Kan ikke gjøre noe med det, jeg bare må ha. Jeg hadde bestemt meg for å jobbe i dag. I feriene pleier jeg å kjøre inn til skolen for å få arbeidet effektivt noen timer. Jeg så ikke for meg at det skulle bli noe problem å kombinere jobb og sushi, så jeg kjørte innom nærbutikken for å kjøpe med meg fisken, men var for tidlig ute. Sushien hadde ikke kommet til butikken enda. Ingen panikk, de har nemlig sushi på butikken ved skolen også. Jeg kjører langt og lenger enn langt for å komme meg til jobben. Stopper ved senteret, og jogger inn for å kjøpe det jeg skal ha. Når jeg har betalt, kikker jeg ned på fingrene mine og tenker: burde det ikke hengt en bilnøkkel på en av de fingrene? Jeg kikker nøye på alle fingrene en gang til. Ingen bilnøkkel. Inn i butikken igjen for å lete etter bilnøkkelen. Den ligger ikke i kjøledisken sammen med sushien. Jeg spør alle de ansatte om de har funnet en nøkkel. Ingen har sett den, men alle hjelper ivrig til med å lete. Etter en stund gir jeg opp, takker for hjelpen, og tenker at jeg sikkert har latt nøkkelen så igjen i bildøra eller noe tilsvarente idiotisk. Rask trav tilbake til bilen. Den er låst, og nøkkelen ligger i passasjersetet og gliser til meg. Jeg tenker raskt at jeg må ringe en eller annen kjeltring som kan hjelpe meg med å dirke opp bilen, men det viser seg at mobiltelefonen ligger inne i bilen sammen med nøkkelen.
Ettersom senteret er fult av securitasvektere, trasker jeg slukøret inn igjen, på jakt etter en vekter med dirk. Jeg finner så mange som tre stk vektere som gladelig tar med seg verktøy for å dirke, men når vi kommer frem til bilen viser det seg at selv om utstyret er i orden, er det ingen av dem som aner hvordan det skal brukes. Det ender med at jeg må prøve å dirke opp bilen selv....uten hell. Securitas takker for seg, og går.
Inn for å lete etter telefonkiosk. Jeg ringer mannen min (som heldigvis bare ler av meg), han ringer viking (som har ca et halvt års ventetid) før han ringer søstrene mine som heldigvis bestemmer seg for å forbarme seg over meg.

En og en halv time senere sitter jeg å arbeidplassen min for å jobbe, sent ute, litt flau men med sushi. Nå sitter jeg og kjenner på hvor glad jeg er i søstrene mine. Det er jammen bra jeg ikke ble enebarn, jeg kan komme på uendelig mange grunner til at det aldri hadde gått bra!