Sjokoladeheksa

Noen barn har foreldre som passer godt på dem, som elsker dem og som har ressurser til å gi dem alt de trenger. Andre barn har foreldre som passer på dem så godt de evner, som elsker dem, men allikevel ikke klarer å gi dem det de trenger. Noen barn har foreldre som begår overgrep mot dem. Alle disse barna er vanlige barn med vanlige rettigheter, og det er barnevernet som på vegne av staten skal reagere dersom barna ikke får oppfylt rettighetene sine. Noen av disse siste barna blir tatt hånd om av barnevernet. Barnevernet tar på seg ansvaret for å gi disse barna det foreldrene ikke makter å gi dem. Til å hjelpe seg ansetter barnevernet fosterforeldre, og det som før var et vanlig barn blir et fosterbarn.

Når fosterfamilien fungerer godt, blir fosterbarnet del av en kjærlig, inkluderende familie som sørger for at de får alt de trenger. Men hva skjer når fosterfamilien og barnevernet ikke er enige om hva som er fosterbarnets beste? Dersom fosterfamilien ikke fungerer er saken grei: barnevernet må ta ansvar og sørge for at barnet får det godt. Men, hva om fosterfamilien har rett, og barnevernet forsømmer seg? Barnevernet har kanskje dårlig råd, lav bemanning og ikke ressurser til å sette seg inn i barnas situasjon. Hva da?
Da viser det seg at den dagen det vanlige barnet ble fosterbarn, mistet det samtidig rettighetene sine. For hvem kan jeg som voksen melde fra om min bekymring til, når jeg ser et barn som utsettes for omsorgssvikt fra barnevernet?

Nå virker det som vi har prøvd alt, og jeg sitter med følelsen av at ingen i hele landet har myndighet til å ta ansvar for barnas rettigheter når barnevernet ikke klarer det. Ingen kan lytte til, og hjelpe et barnevernsbarn hvis barnevernet ikke gjør det. Jeg er glad for at vi har en instans som utelukkende har som jobb å beskytte barn og deres rettigheter, men hvem er barnevernet til barnevernsbarna?

Jeg har en fosterbror. Vanligvis ville jeg ikke kalt ham det, vanligvis ville jeg bare kalt ham bror. Min bror trives ikke på skolen. Han føler seg mobbet av læreren sin, og han føler at han ikke blir tatt på alvor av rektor som i grunnen bare antyder at min bror lyver eller overdriver. Her om dagen hentet jeg ham på fotballtrening, og da han satte seg inn i bilen smilte han til meg. Han fortalte meg at den biologiske moren og faren hans hadde skrevet et brev om at de ønsket at han skulle få bytte skole, fra offtentlig skole til steinerskolen i Ås, og han trodde at han endelig skulle få slippe å grue seg til å gå på skolen.
Den dagen, i bilen på vei fra fotballtreningen, forsto jeg at min bror aldri kan bli noe annet enn en fosterbror. Det er ikke fordi jeg ikke er glad i ham, eller fordi han ikke vil være broren min. Det er fordi han ikke får lov.

Da jeg vokste opp visste jeg at jeg alltid kunne stole på at mamma og pappa var der for meg. De tok ansvar, de kjente meg godt, de visste hva som var best for meg, de trodde på meg, respekterte meg og tok de valgene de trodde var riktige for meg. Nå som jeg er eldre, har jeg også søsken som hjelper meg. De kjenner meg også godt, gir meg råd og har hele tiden støttet meg i de valgene jeg har tatt.
Hele mitt liv har jeg visst at mamma alltid har trodd meg og vært villig til å hjelpe meg. Det er på mange måter foreldres privilegium å få lov til og tro på sine barn.

Min mor tror på broren min, og det gjør jeg også. Men, min mor har ingen rett til å tro på ham, og hun får ikke lov av barnevernet til å hjelpe ham, slik hun selv mener er best. Hun må fortelle barnet hun har ansvaret for at hun ikke får lov til å gi ham en bedre hverdag. Noen som ikke kjenner ham har nemlig bestemt at han lyver....eller overdriver kraftig.

Da min bror, med et stort smil, fortalte meg i bilen at det endelig skulle ordne seg for ham, kjente jeg hvordan barnevernet fratok meg min rett til å få være storesøster. Jeg skulle så gjerne ha gitt ham en klem, og sagt hvor glad jeg var på hans vegne. Jeg skulle så inderlig gjerne ha tatt del i hans iver over å få en ny start og en trygg hverdag. Men, jeg kjente at det kunne jeg ikke. Min bror får ikke lov til å være min bror av barnevernet. Han er bare min fosterbror, og barnevernet har bestemt at han har det bra der han er. Jeg vet at min mors vurderinger, hans foreldres ønsker og hans eget behov ikke trenger å bli hørt. Jeg vet at jeg ikke har noen rett til å hjelpe ham, eller være hans familie. Jeg har ingen rett til å kjenne ham godt, tro på ham, respektere ham eller hjelpe ham med å treffe de valgene jeg tror er riktige for ham.
Men fordi jeg er glad i ham, på tvers av hva barnevernet antar, ga jeg ham ikke en kos i bilen den dagen, men sa isteden: "Jeg håper du har rett. Dette kommer nok ikke til å bli så lett, så husk at dette er din kamp nå, for det er ikke så mye mer vi kan gjøre for å hjelpe deg. Jeg krysser fingrene. Lykke til."

I FNs konvensjon om barnets rettigheter står det at alle barn har rett til omsorg og beskyttelse, at alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til, og at alle barn har rett til deltagelse og innflytelse. Det står også at alle barn har de samme rettighetene uansett hvem de er. Det står at det er staten som skal sørge for dette. Jeg undrer meg: betyr det at det er staten som skal stå for omsorgen og tryggheten, eller er det den fosterfamilien staten velger til barnet? Hvis det er staten som har ansvaret, vil jeg bare opplyse om følgende: Staten har ikke vært tilstede på noen av de 6 bursdagene vi har feiret for broren vår.

Selv om begge barna mine visste at jeg hadde gledet meg til å sette i gang med skuespill med klassen min, bestemte 3 åringen seg for å kaste opp frokosten på mandagsmorgen, slik at vi måtte bli hjemme. Jeg forberedte meg på nok en runde med omgangssyke, selv om jeg alvorlig talt syntes at vi hadde fått mer enn vår del spy for lenge siden. Jeg satte på tegnefilm, fant fram bøtte til å kaste opp i og stålsatte meg. Så ville nå livet det en gang sånn at 3 åringen ikke ble syk. Han kastet bare opp den ene gangen, og var ellers i knallhumør. Ikke bare var humøret på topp, han bestemte seg også for at han skulle klare å tisse i do og slutte med bleiene.
Ettersom jeg bare klaget sist jeg skrev, føler jeg at jeg må gjøre det godt igjen med å skrive at nå er jeg blid igjen.

I tillegg til at jeg har begynt å bruke penstemmen igjen, har vi også sett to sommerfugler i dag og krokusen står i full blomst inntil husveggen. Jeg vet at jeg skrev på facebook at det hadde vært fint hvis noen ville komme å hente ungene (eller meg), men nå har jeg ombestemt meg. Jeg vil gjerne ha dem selv allikevel.

Jeg er så lei av å være trøtt og sliten. Det kjennes som kroppen kun er drevet av viljestyrke og adrenalin, og jeg vet ikke om det holder så veldig mye lenger. Jeg har bare energi til det aller mest nødvendige, og igjen ser det ut som kroppen feilprioriterer og velger jobb som mest nødvendig og egne barn som 2.prioritet. Alt annet sovner jeg fra. Når jeg er sliten blir barna sure og vanskelige, og det blir jeg også. Jeg har ikke sendt inn papirene om foreldrepenger til NAV, selv om de skulle vært i posten for en måned siden, og er dermed ikke garantert at permisjonspengene blir utbetalt i tide. 3 åringen er derimot garantert uten barnehageplass i permisjonsåret mitt fordi jeg har søkt for sent. Da kan jeg mest sannsynlig se langt etter ro og hvile som jeg har lengtet sånn etter.
Jeg får vel bare regne med at alt ordner seg til det beste til slutt. Det gjør som oftest det.

På den positive siden, kommer jeg mest sannsynlig til å møte mange blide, forventningsfulle ungdommer i morgen. Vi skal sette opp skuespill, og det blir knallgøy. Så er det bare om å gjøre at jeg har litt energi igjen til å være god mor med etter arbeidstid.

Kvinnedagen har kommet og gått, og jeg har tenkt mye. I dag er dagen da man får høre mye rart, både reflektert og mindre reflektert. Noen synes vi er så likestilt i Norge at vi ikke trenger noen kvinnedag, noen spurte: "er det kvinnedagen?", og atter andre har tenkt på at kvinnedagen handler om så mye mer en kvinnene i lille Norge.
Jeg er glad i kvinnedagen, det er en dag som oppfordrer til tenking. Bør jeg gå i tog? Er det noe vits med denne dagen? Er det egentlig noen som bryr seg? Hva skal vi med den?

Jeg er ikke enig i at vi er likestilte i Norge. Det faktum at kvinner kan velge å utdanne seg til hva de vil, gjør ikke at de er likestilt mannen. Jeg har tenkt mye på hvilken retning likestillingskampen har tatt, og hvordan jeg ser på likestilling. Det er mye jeg ikke er enig i. Jeg synes ikke menn og kvinner er likestilt før både kvinner og menn har rett til å være sitt eget kjønn. Jeg oppfatter min egen situasjon litt slik at jeg kan velge selv hva jeg vil bli, så lenge jeg er villig til å være litt mann. Likestilling er at jenter kan ha militærtjeneste hvis de vil. Jeg vil ikke trene i militæret eller bli direktør for et eller annet stort selskap. Jeg vil ha rett til å være kvinne, og allikevel bli verdsatt like høyt som menn. Jeg vil ha mulighet til å velge noe som blir betegnet som "kvinneyrke", og allikevel få like godt betalt som menn i tilsvarende viktig yrke. Likestilling for meg er ikke at jeg får lov til å velge et yrke jeg ikke ønsker meg.
Kanskje jeg er bortskjemt, her jeg bor i lille Norge. Her får jeg tross alt lov til å utdanne meg og gifte meg med hvem jeg vil.

Kvinnedagen er en dag vi bør tenke på alle kvinner. Unge jenter blir fortsatt omskjært, kloke koner blir fortsatt drept som hekser, jenter må fortsatt være jomfruer hvis de skal være verdt noe og voldtekt er fortsatt selvforskyldt hvis man har glemt å dekke seg godt nok til. Her i Norge hvor de fleste, i alle fall i min omgangskrets, har en rimelig lav tålegrense for hva som er lov å komme med av rasistiske ytringer, er det så vidt jeg forstår fortsatt lov til å si omtrent hva som helst om jenter fra Thailand. Likestilling?

8. mars bør være en dag for tanker, og en dag for handling. Jeg må innrømme at jeg ikke har bidratt stort i dag. Jeg har vært på den kvinnedominerte arbeidsplassen min hele dagen, hentet barna i barnehagen og laget middag. Men, jeg har i allefall tenkt en del. La oss si at jeg klarte 50%, jeg gir meg selv en svak firer i karakter.
På den andre siden har jeg vært en i underkant av god lærer og en meget god mor. Tror jeg gir meg selv 5+ i stedet.

Hvor er alle mennene?
I går satt jeg lenge på en storsenterkafé mens jeg ventet på at foreldremøtet mitt skulle begynne. Litt bortenfor meg satt to godt voksne menn og drakk kaffe, det så ut som de hadde spist noe før jeg kom. Uten å tenke meg om ble jeg sittende å stirre. De var nok ikke bare kollegaer, for klokka var langt over vanlig arbeidstid, de satt litt for nær hverandre for å være brødre og de lo og koste seg som de fleste par ofte gjør. Det var litt koselig og morsomt å se på, så jeg stirret nok litt for lenge, og fikk til slutt et spørrende blikk fra en av gutta. Jeg begynte å konsentrere meg om omeletten min igjen, mens jeg nødvendigvis måtte spørre meg selv om hvorfor jeg blir sittende å stirre på disse to, og ikke noen av de andre parene rundt meg. Er det sånn at jeg egentlig synes det er litt rart?

Men, jeg synes ikke det er noe rart at to menn er kjærester. Derimot synes jeg det rart å se det, det er rett og slett litt uvanlig. Hvor er alle mennene? Det er så mange par som går gjennom kjøpesenteret og bortover gatene, hvorfor ser jeg ingen unge menn som leier? Det sitter gutter og jenter som kysser eller holder rundt hverandre på flere av benkene. Jentene får lov til å holde rundt hverandre uansett om de er venninner eller kjærester, så dem er det mange av, men hvor er de unge forelskede guttene? Jeg vet jo at de finnes.

Det er helt sikkert ikke lett for en jente å bli forelsket i en venninne, men det må være enda verre for en ung gutt å bli forelsket i en kompis. Det er bare ikke akseptabelt. Unge gutter har lært at de tenker på jenter og sex hvert 5 sekund. De er programforpliktet til å rangere jentene i klassen, og det er ikke forventet at de venter en stund med sin seksuelle debut, snarere tvert imot.
Hvor er de forelskede guttene på kjøpesenteret? Sitter de hjemme og later som de ikke finnes i påvente av bedre tider? Er de redde? Lurer de på hva foreldrene vil si hvis de kommer hjem med "feil" kjæreste?

Begge mine barn har forsøkt å kysse meg på munnen på et tidspunkt, de ser jo at mamma og pappa gjør det, og det ser sikkert koselig ut. I min familie har vi ingen tradisjon for å kysse barna på munnnen, så jeg har rett å slett forklart at det bare er kjærester som kysser på den måten, og pappa og jeg er kjærester. "du er kjæresten min, mamma" Sa datteren min da hun var nesten to år. "Det går ikke an å være kjæreste med familien sin", har jeg forklart. "Når du blir større, blir du nok forelsket i en snill gutt eller jente, og da kan dere bli kjærester".
Husker foreldre å fortelle barna sine at begge deler kan skje? Husker foreldre at det faktisk kan skje, eller tenker de fleste at det heldigvis ikke er så mange som blir forelsket i samme kjønn.

For meg er det viktig å tro at barna mine vet hva som er viktig for meg. Det er viktig for meg at de har det bra og at de er trygge. Alt annet er bagateller. På mange områder feiler jeg sikkert, men jeg gjør mitt beste.
Jeg jobber med barn og ungdommer, og dette er min bønn til alle foreldre: La barna vite at dere elsker dem. Kjønnet til den som kan gjøre barnet deres lykkelig spiller ingen rolle, det burde ikke være tema engang. Velg noe som er mer viktig, velg for eksempel å engasjere dere barnas helse. Det bør føles vanskelig og flaut å fortelle foreldrene at man drikker to koffeinholdige energidrikker om dagen. Ikke at man er forelsket.

Det har ikke vært så gøy for heksa å skrive på PCen de siste ukene. Noen vet grunnen, andre har kanskje gjettet, og atter andre sitter fredfulle og uvitende i sine myke sofaer. Jeg har kappet av meg tuppen på langefingeren. Nei, nei, bare slapp av og bli sittende.... det går bedre nå.
På nytt er jeg i ferd med å jobbe på meg et hjerteinfarkt, og jeg er trøtt og ukonsentrert. Graviditeten gjør at mirakelsjokoladene mine smaker vondt, og jeg klarer ikke tvinge i meg mer enn tre om dagen, selv om jeg vet at de hjelper på energien. Så sto jeg altså på kjøkkenet, litt for sliten, og kappet grønnsaker mens jeg så på en serie på PCen og fulgte med på den kjekke mannen min som la fliser på kjøkkenet, da ungene plutselig begynte å krangle. "NÅ MÅ DERE SLUTTE Å......" "snitt!!!" sa det, og der lå en god centimeter av langefingeren på kjøkkenbenken sammen med sellerieroten.
For å gjøre en lang historie kort: det ble sykehus, men ettersom fingeren var helt flat på tuppen og kappet inn til beinet, var det ingenting å sy sammen. Sykemeldt i en uke, sittende på sofaen med følelsen av at hånda satt fast i bildøra, og ingen til å lukke opp og slippe meg fri. Kan ikke spille gitar, og sliter spesielt med å finne d og e på PC-tastaturet, men er ellers ved godt mot og får spise så mye is jeg  vil mens fingeren gror seg ut igjen. Is hjelper nemlig når man skjærer seg. Jeg mener det er noe med at sår gror raskere når man spiser is...

Så var det en annen ting som hjalp veldig på den vonde PC-fingeren: Lammelåret liker bloggen min!
Jeg er nå også den heldige mottaker av Liebster blog award, som gis til en som fortjener ekstra oppmerksomhet. Takk for det, Lammelåret!
Det er litt ekstra stas når det kommer fra en som skriver så godt og ofte tankevekkende som deg!

Blog awarden vil jeg gi videre til følgende blogger (som jeg er veldig glad i):

Katrine, små og store tanker, følelser og erfaringer  - Fordi hun alltid gir meg noe å tenke på. Viktige, positive tanker i en ellers fordomsfull og ofte trangsynt verden.

Navinas Grønne verden  - Fordi hun elsker naturen, og jeg blir glad og inspirert av all sjønnheten hun formidler.

En liten feminist - Som ikke har skrevet på lenge. I håp om at du kommer tilbake når du har fått overskudd igjen. Bloggen din er god og viktig, og jeg kan fortsatt kikke innom for å lese gamle innlegg.

Jeg skulle egentlig ha gitt denne prisen videre til fem andre blogger, men det er nå disse tre, i tillegg til Lammelårt, jeg slavisk følger med på. Jeg håper dere tar imot og sender videre til blogger dere synes fortjener ekstra oppmerksomhet.

Om dere tar imot skal dere linke til meg og finne fem andre blogger dere vil gi denne prisen, fortelle hvorfor dere har valgt bloggene og linke til dem og selvsagt fortelle bloggerne at dere har en pris til dem.

Jeg er ikke vegetarianer. Jeg har prøvd et par ganger, men jeg er nok for glad i kjøtt, og har ikke nok motivasjon. Derimot spiser jeg veldig lite karbohydrater, og det har jeg gjort i mange år. Det var da datteren min ble født for snart åtte år siden at vi begynte med lavkarbo, vi visste selvfølgelig ikke da at det het lavkarbo, ei heller at det var så helsefarlig, uøkologisk og umoralsk. Det var nemlig ingen aviser som hadde begynt å skrive om det enda. Jeg begynte med lavkarbomat fordi jeg ville gi barnet mitt og meg selv den beste og mest næringsrike maten jeg kunne gi. Jeg kjøpte nesten bare økologisk mat, vi spiste masse grønnsaker, fisk og sunne, vegetabilske oljer. Vi spiste egg hver dag. Jeg prøvde å få tak i vilt, norsk lam eller økologisk kjøtt når jeg kjøpte rødt kjøtt. Jeg tåler ikke hvete, så dette kornet hadde jeg kuttet ut for flere år siden, i det hele tatt spiste jeg veldig lite brød.
Jeg ville ikke at datteren min skulle lære å spise sukker. Vi kuttet ut alt raffinert sukker, og jeg begynte heller å søte maten med frukt eller søte grønnsaker, som gulrot.
Etterhvert viste det seg at datteren min ikke tåler mel, melk og sukker...eller med andre ord:hun tåler ikke sukker... eller med andre ord igjen: hun tåler ikke mat med mye monosakkarider, altså karbohydrater.

I ettertid har jeg også kuttet ut ris, som nå er både arsen- og kvikksølvholdig fordi grunnvannet i store deler av Asia er både arsen- og kvikksølvforgiftet etter alt for mange år med sprøytemidler. Billig, næringsløst mel fra konvensjonelt jordbruk er bannlyst fra vårt hus. Den enorme hveteproduksjonen er kanskje billig, men den utarmer jorda, og gir minimalt med næring.
Jeg er opptatt av at maten vi spiser skal være ren, næringsrik og ikke til skade for hverken mennesker eller Moder Jord.

Jeg er enig i at det er på høy tid at kosthold blir tatt på alvor i et økologisk perspektiv. Jeg er også helt enig i at vi i vesten burde skamme oss over våre overvekstproblemer, høye sukkerinntak og usunne halvfabrikerte mat, når vi vet at mennesker i store deler av verden sulter.

Jeg vil ikke høre mer at jeg velger miljøskadelig, helseskadelig eller ureflektert for mine barn og meg selv, for det er ikke sant, hverken når det gjelder barneoppdragelse, skole, klær eller kosthold. Sannheten er at jeg ikke alltid velger det samme som mange andre og jeg tar aldri kostholdsråd eller oppdragelsesråd fra VG eller Dagbladet.
Alle kan spise uetisk, usunn og uøkologisk mat. Mennesker som spiser lavkarbo kan spise både usunt og uøkologisk, det kan også vegetarianere gjøre. Nå er det tid for å passe på seg selv, og oppdra barna sine til å bli mer bevisste forbrukere enn vi har vært selv.

Jeg strikker babyteppe, har holdt på et par måneder. Da jeg tok frem strikketøyet i kveld, gjorde jeg feil i begynnelsen av pinnen. Det var en ganske stor feil, og hvis jeg ikke rettet den opp kom det til å synes godt senere. Heldigvis hadde jeg bare strikket en pinne og det tok ikke mer enn et kvarters tid å rakne opp, rette feilen og strikke videre. Det er så enkelt å rette opp feil når det er i strikketøy.

Skulle ønske det var like lett å rette opp feil i livet. At det også tok ca et kvarter. Men det er klart, det er med livet som med babyteppet, hvis det er kort tid siden feilen skjedde, er den også lettere å rette.
I livet synes jeg ofte det er slik at en feil skjer så sakte, at den liksom kommer snikende på meg. Så når den først står der ravende over meg i all sin gru, er det så lenge siden den ble født at jeg har problemer med å nøste opp tråden. Knuten er så stor at jeg finner ikke enden på den.
Så, hva gjør man da, når man plutselig finner feilen i strikketøyet og den har skjedd så langt tilbake i tid at man ikke evner å fikse den? Når det kommer til strikking, har vel opplevd akkurat dette før, og da har jeg til slutt måttet rakne opp hele genseren og startet på nytt. Men, det er ikke like lett å slette et par år av livet, også prøver man bare en gang til.

For noen dager siden lå heksearvingen i senga og var litt lei seg fordi hun hadde fått et kutt i haka. Hun sa at hun skulle spørre alvene om de kunne ta det bort om natta, så det ikke ble noe merke. Jeg sa at jeg ikke trodde alvene tok bort slike sår. Jeg sa at det er jo nettopp sår og arr som viser at vi har levd litt, og kanskje lært noe. Heksearvingen hadde for eksempel fått såret sitt da hun turte å hoppe på ski i K-8 bakken.

Kanskje det er sånn det er. At hvis feilen er så langt tilbake at den ikke lar seg rakne opp og reparere, må man rett og slett legge ut hele strikketøyet på et bord, finne ut hvor alvorlig det er, sy sammen etter alle kunstens regler slik at det ikke rakner mer, akseptere at babyteppet blir litt skjevt og være fornøyd med at nå kan alle tross alt se at dette er hjemmelaget håndarbeid. Feil med påfølgende vanskeligheter er jo et tegn på levd liv, på at man har våget å satse litt. Kanskje, hvis det var vanligere å få aksept for å vise frem et litt hullete og skjevt liv, så ville det også være lettere å ikke gi opp.

Jeg kjenner at for å komme i gang med skrivingen igjen, må jeg holde meg litt til det trivielle. Det er viktig å skrive om noe som er nært hjertet, og hva er vel nærmere enn gårsdagen...
Jeg har blitt 25% sykemeldt, og skal være hjemme en dag i uka. Jeg synes det er litt vanskelig å være borte fra skolen, litt trist at jeg ikke skal ha musikktimene med klassen mer, men jeg kjenner at det er riktig å slappe av mer. I går var første dagen hjemme med sykemelding, og den skulle brukes til hviling eller i beste fall soving. Det hele begynte med at arvingene måtte være hjemme sammen med meg fordi eldstejenta skulle rekke et hopprenn. Jentungen går på hopptrening, og hadde sneket seg til å hoppe i K8-bakken på tirsdag, så dermed fikk hun lov til å være med på hopprennet i går da K8-bakken i Ørje skulle åpnes. Anette Sagen skulle komme og ta det første hoppet, og 7-åringen gledet seg. Hele dagen spiste hun bare grønnsaker og frukt, trente ved å løpe frem og tilbake i stua og hoppe spensthopp. Så bar det av sted. Jeg var hverken uthvilt eller utsovet, men gledet meg til å se heksearvingen hoppe.
Etter en stund i bilen sa hun at hun hadde vondt i magen, og virket litt blek. Jeg trodde hun var nervøs.

Da vi kom frem var det en time til bakken skulle åpnes. Arvingen var spent, blek og løp litt utålmodig frem og tilbake mens hun lurte på hvor Anette Sagen var.
Endelig var tiden inne, vi tok hoppskiene over skulderen og gikk oppover mot bakken. Det gikk sakte med arvingen, og hun ble blekere og blekere. Da vi kom frem til hoppbakken, la hun seg ned på bakken like ved hoppkanten og ble liggende. Hun hadde fryktelig vondt i magen og sa hun ikke kunne reise seg. Hun kastet opp rett før Sagen skulle hoppe, og gikk glipp av både dette hoppet og sine egne.

Da var det at dagens helt meldte seg. Clas Brede Bråthen, hoppsjefen, snudde seg og la merke til den stakkarslige, lille hopperen på bakken. Han snakket vennlig med henne, spurte om det gikk bra og ga henne lua si så hun ikke skulle fryse (og sikret på den måten at hun fikk oppleve noe hyggelig tross begynnende omgangssyke). Deretter ropte han på Anette Sagen slik at vi fikk tatt bilde av jentungen og hoppheltinnen.

Da arvingen våknet i dag husket hun først at hun ikke hadde fått hoppe, deretter husket hun lua, kommenterte at hoppsjefen så veldig snill og vennlig ut, og så var alt greit. Vi er herved store fan av Clas Brede Bråthen, han reddet dagen.

Ellers ønsker vi en ny runde omgangssyke velkommen, håper den drar sin vei fort!