De første skrittene mot liv og helse

Nå går juni mot slutten, eksamen er vel overstått for denne gang (til utmerket resultat, om jeg må få si det selv) og tiden har kommet for at jeg begynner å fortelle litt om hvordan jeg kom meg tilbake til helse etter mange års sykdom og utbrenthet.

 

Det er mange i dag som er i den situasjonen jeg var i. Det er urovekkende mange som sitter eller ligger hjemme, tomme for livsenergi, og mange med kroniske smerter. Det både ungdommer, unge voksne og eldre. Mange vet verken hvorfor de har blitt syke eller hvordan de kan bli bedre igjen. Andre aner kanskje at de har jobbet for hardt og for mye, men forstår ikke hvorfor energien ikke kommer tilbake etter uker, måneder eller år med «hvile». For 7 år siden var jeg sikker på at jeg ble syk fordi jeg hadde for mye stress i livet mitt. Min arbeidsbyrde var litt for høy, og arbeidsgiver burde ha passet bedre på meg. De burde ha sett at jeg slet meg ut, og de burde ha avlastet meg slik at stressfaktoren ikke var for høy. Da hadde jeg kanskje aldri møtt veggen.


Her begynte min reise.
Over en ganske kort tidsperiode ble jeg dårligere og dårligere. Det begynte med at jeg satt i flere dager i strekk og gråt i sofaen. Jeg klarte ikke stoppe og gråte, og jeg klarte heller ikke spise noe særlig. Etter en stund kom dagen da jeg ikke klarte å stå opp av senga. Jeg ble avhengig av mye hjelp. Ofte ble jeg båret rundt i huset. Dagene jeg trodde jeg var i fin form kunne jeg ta bussen til butikken, og jeg endte gjerne opp sittende et sted på asfalten mens jeg ringte etter noen som kunne hente meg.
Jeg var redd for at jeg aldri kom til å bli bra igjen. Jeg syntes det var urettferdig, jeg som alltid har levd så sunt, og jeg var ikke i tvil om at det først og fremst var stress og arbeidsplassens manglende evne til å ta vare på meg som hadde skylden.

 

Det første skrittet.
Jeg var som sagt overbevist om at jeg hadde levd et sunt liv. På mange måter var nok det riktig: jeg lagde all mat fra bunnen, spiste mye økologisk og jeg var sterk og i god form. Det var mer enn mange av mine venner kunne si.
Da jeg ble syk spiste jeg lite, kanskje klarte jeg bare å spise en ting daglig i perioder. Plutselig ble det veldig tydelig for meg hva den ene tingen jeg hadde lyst på var. Det var sukker. Mer presist var det sjokolade. De siste årene før jeg møtte veggen hadde jeg spist opp til flere 200g sjokolader ukentlig, men alvorlig talt, de fleste andre mennesker spiser vel også godteri?

Det aller første, livsviktige skrittet jeg tok i riktig retning, mot bedre helse og nytt liv, tok jeg den dagen jeg virkelig forsto at det verken var arbeidsgiveren eller stresset sin skyld at jeg nå var syk. Det var min egen skyld. Kanskje var arbeidspresset for høyt, eller kanskje var det borreliainfeksjonen som startet det hele. Men, det var bare jeg selv som, mer eller mindre bevisst, hadde tatt valget om å spise betennelsesfremmende mat, nedprioritere både fritidsaktiviteter og søvn, ikke ta ut full fødselspermisjon og jobbe for mye. Jeg sa aldri nei til ekstra jobb, for jeg definerte min verdi ut ifra arbeidet jeg gjorde med elevene, og jeg var hellig overbevist om at ingen andre kunne klare å ta min plass.
Det var først da jeg forsto dette at jeg visste at det var god sjanse for at jeg kunne bli frisk igjen. Det var ikke sånn at jeg en dag rundet et hjørne, og ble angrepet av utbrenthet. Jeg hadde gjort noe feil. Jeg hadde ikke gjort det med vilje, og jeg var heller ikke helt sikker på hva jeg hadde gjort, men min erfaring med feil er at man kan lære, velge annerledes, og da kan de som oftest rettes opp i. Jeg visste også at dersom jeg ikke klarte å bli helt frisk, kunne jeg velge å gjøre det absolutt beste ut av det nye livet jeg hadde fått tildelt. Jeg forsto at det var jeg som hadde ansvaret for meg selv, og da jeg virkelig forsto det, var jeg fri.



 

Det andre livsviktige skrittet.
Med min nye, utvidede forståelse av begrepet selvansvar, ble jeg i stand til å ta det neste livsviktige skrittet mot helse. Jeg bestemte meg for at absolutt alt jeg puttet i munnen av mat, skulle være av en slik kvalitet at det førte meg nærmere målet: helt frisk. Jeg valgte blant annet bort sjokolade (av den usunne typen) og raffinert sukker. Selv på de dagene jeg syntes aller mest synd på meg selv, lot jeg ikke mitt eget ego få overtale meg til at jeg fortjente en is, bare i dag. Hvis jeg bare klarte å spise en ting den dagen, lagde jeg en smoothie eller en shake med råkakao, alger og de beste fettsyrene jeg kunne få tak i. Ettersom jeg hadde innsett at jeg med stor sannsynlighet hadde gjort noen feil på dette feltet tidligere, måtte jeg krype til korset og få hjelp av andre. Ikke av VG, Dagbladet eller naboen, men av smarte folk utdannet på ernæringsfeltet. Jeg leste meg opp på forskning, og skaffet meg gradvis en bred bevissthet på feltet. Jeg husker ikke om jeg merket noen forskjell den første måneden. Det er ikke sikkert jeg merket forskjell den andre måneden eller den tredje måneden heller, men uhyre sakte, en millimeter om gangen, kravlet jeg meg fremover mot helse.

 

Kjenner du ikke min bakgrunnshistorie? Den kan du lese mer om her.

Farlig feminin

Jeg har mange søsken, deriblant tre vakre søstre. Hvis jeg beskriver dem på denne måten: De er veldig feminine. Hva ser du for deg?

Vi er alle et produkt av samfunnet vi lever i, du også. Jeg er også det: et produkt av verdigrunnlaget som ligger dypt begravet og flettet inn i grunnmuren til vårt samfunn. Jeg kan fortelle meg selv så mye jeg vil at jeg ikke er en del av dette gammelmodige verdisynet, at jeg er klokere enn som så, men det er en løgn. Det er en løgn jeg overbeviser meg selv om at jeg tror på, for at jeg skal kunne leve med en viss selvrespekt.

Sannheten er at at når noen blir beskrevet som feminin tenker jeg, og mest sannsynlig du også, aller først på noen spesifikke fysiske trekk. Jeg tenker på runde former, pupper, rompe, et mykt og litt vuggende ganglag. Kanskje det også skal være litt langt hår, på hodet vel å merke.
Alt denne kunne forsåvidt vært greit nok dersom det ikke var for det faktum at det sjelden er den ekte, vanlige kroppen jeg tenker på. Den feminine kroppen er nesten aldri den med de lange puppene eller de bitte små puppene med store brystknopper. Det er fordi den feminine kroppen er ung. Den feminine kroppen har ikke fått barn, og har ikke vært syk. Den feminine kroppen viser ikke tegn på alderdom, levd liv og visdom.

Det er ikke så ofte jeg er hos frisøren, men sist jeg var innom opplyste de om at det akkurat nå var litt billigere botoxbehandling sammen med hårklippen dersom jeg var interessert i det. Da håret var blitt kortere gikk jeg en runde på kjøpesenteret, stoppet et tilfeldig sted med mange mennesker og så etter kvinner med grått hår. 0% treff. Derimot så jeg bleket hår, rosa hår, mørkebrunt hår, svart hår. Ny skanning av området for å se etter menn med grått hår: det var i det hele tatt få menn som så ut som de var over 35 år, men samtlige mer eller mindre grå.


 

Vi har lett for å tenke litt ned på fremmede kulturer der det feminine dekkes til. Der man tilsynelatende er så redd for den kraften kvinnen utstråler, at hun rett og slett må skjules under heldekkende klesplagg. På den måten går vi med hevet hode her i Europa, mens vi tenker at vi er seksuelt frigjort. Vi skjuler oss ikke, vi kan om så gå omkring naken. Vi omfavner det feminine. Men det er en løgn, og alle vet det selv om ingen sier det.
Det er bare ungdom som kan gå uten klær offentlig. Vi farger de grå hårene våre fordi det ikke er offentlig akseptert å bli eldre. Vi fjerner rynker, og putter de lange eller små puppene inn i en BH som holder dem på plass i en litt rundere og fastere form. De med litt bedre råd kjøper seg ny kropp. En kropp de kan vise frem uten å skamme seg. 
Vi har glemt hva det er å være feminin. Jeg, og mest sannsynlig du også, har vokst opp i et samfunn som hyller kvinnens femininitet som noe som kun er knyttet til ungdommens ekstremt potente, seksuelle kraft. Jeg, og mest sannsynlig du også, er livredd for å bli gammel fordi min femininitet ikke lenger har noen plass i samfunnet når jeg er ferdig med å være seksualpartner og mor. Vi tviholder på barna våre og nekter og slippe, selv etter at de er voksne fordi vi er redde. Jeg, og mest sannsynlig du også, har dypt inne i meg en grusom visshet jeg fikk som gave fra samfunnet jeg ble født inn i: vissheten om at i det øyeblikket mannen ikke trenger min seksualitet og barna ikke trenger min omsorg, har jeg ikke lenger noen verdi for samfunnet.

Men det er også en løgn, og alle vet det selv om ingen sier det.

For noen uker siden hadde vi politisk debatt rundt kjøkkenbordet. Hvem burde bestemme i et land for å få frem de mest mulig optimale løsningene. Hvordan måtte politikken vært bygd opp  for at den skulle fremme maksimal fungering, langsiktighet og helhetlig tenking, men uten å bli korrupt.
For meg var løsningen morsom og enkel, om enn litt provoserende. Her er mitt forslag (...og på forhånd beklager jeg generaliseringen):

1. Ingen menn på toppen. Vi ser gjennom menneskets historie hvordan menn på toppen gjerne har et enormt behov for å gjøre seg bemerket i verden og i historien. Det ender veldig ofte i kriger. Kanskje det er mannens frykt for døden som viser seg på denne måten. 

2. Ingen menstruerende kvinner på toppen. Kraften i en stabil syklus kan brukes til enormt mye konstruktivt, men alvorlig talt... Alt i meg av sunn fornuft skriker at ingen som er så til de grader styrt av skiftende hormonsvingninger bør sitte sammen med en tilsvarende gruppe overambisiøse menn og bestemme hva som er best for oss alle.

3. På toppen i regjeringen skal det sitte et godt, stort utvalg bestemødre, eller eldre kvinner. I likhet med de politikerne vi har nå trenger ikke disse gamle kvinnene å kunne så mye om det de holder på med. I motsetning til de politikerne vi har nå sitter disse kvinnene, i kraft av seg selv, på en lang og omfattende livserfaring. De kommer ikke til å ha så stor gjennomføringskraft, for de er gamle og det er ikke lenger så viktig for dem at ting skjer fort. Mange av dem har tidligere jobbet med eldre, syke, barn og ungdom. De har vært lærere og pleiere. Mange har stelt med døende og døde mennesker. De er en unik og utømmelig kilde til det som er selve livets visdom. De er det sterke, moralske kompasset som enhver beslutning skal styres etter. De er det varme, pulserende hjertet i samfunnet.

4. Denne regjeringsformen er 100% avhengig av ekstremt potente departementer. I disse departementene sitter det middelaldrende menn. De har massivt med livserfaring, realistiske tanker om optimal gjennomføring av prosjekter, godt overblikk og gode lederegenskaper. De er de visdomsfulle, klare hodene som kan legge planer, motivere de unge og se til at alle prosjekter blir tilfredsstillende gjennomført. De har jobbet med hendene og løftet tungt, de har planlagt, organisert og gjennomført. Mange har vært filosofer, ingeniører, tømrere og byggningsarbeidere. De vet også dypt i sitt hjerte når og på hvilken måte det er riktig å slåss. Det er de eldre kvinnene som bestemmer, og mannens oppgave er ikke lenger å hevde seg som den største. De er de uunnværlige beskytterne av samfunnets hjerte.


 

Jeg har mange søsken, deriblant tre vakre søstre. De er veldig feminine, det er jeg også. Jeg ønsker meg debatt. Hva er kvinnens verdi? Hva er mannens verdi? For jeg kan forsikre deg om at selv om denne teksten handler om det feminine ser jeg mannens verdi som noe som langt overgår hans rolle i dagens samfunn. Provoser meg, lær meg noe nytt! Våg å se at det feminine er noe langt mer enn det ungdommelig seksuelle, og det maskuline er langt mer enn dyktige ledere som er sultne på tilfredsstillelse. 

Unnskyld, jeg elsker deg!

Jeg kan ikke huske at jeg vokste opp med at noen sa "Jeg elsker deg". Jeg fikk mye kos og jeg fikk ofte høre at mange var veldig glad i meg, men jeg tror ikke det var noen som elsket meg, i alle fall ikke i ord. Jeg savnet det aldri, et barn kjenner i hjertet sitt når det er elsket, og jeg visste nok hvor høyt elsket jeg var. Jeg begynte tidlig å lese, og gjennom bøker og film lærte jeg at ordene "Jeg elsker deg" skulle spares på. De skulle spares til en eller annen viktig anledning, og ikke sløses bort på hvem som helst. Man skulle være 100% sikker på at man virkelig elsket noen før man sa disse magiske ordene. Og når man først sa dem, da skulle det helst være være til en person som elsket en tilbake, og det skulle helst vare resten av livet. Ellers var det kanskje ikke ekte kjærlighet.


 

Etter at jeg ble mor skjedde det plutselig en dag noe som jeg var helt uforberedt på. En dag ga et av barna mine meg en klem og sa "jeg elsker deg, mamma". Jeg stivnet. Det var liksom noe uanstendig over hele situasjonen. Jeg hadde lyst til å svare noe sånt som "Nei, det gjør du ikke. Det må du spare til en helt spesiell person", men jeg sa det ikke. Jeg sa "og jeg er såå glad i deg!", også snakket vi ikke noe mer om det.

Barna mine sluttet ikke med å si at de elsket meg, og til slutt vennet jeg meg vel bare til det, og så begynte jeg så smått å si det tilbake. Og gjett hva; det gikk helt fint. Det viste seg at det var helt mulig å si "Jeg elsker deg" til mange mennesker, uten at ordene virket noe dårligere av den grunn. Ordene ble ikke brukt opp etterhvert, og kjærligheten til mannen min viste seg heller ikke å være omvendt proporsjonal med antall mennesker jeg elsket.

Ble jeg fattigere av å sløse med disse "magiske ordene" som jeg jeg trodde burde spares på? Nei, absolutt ikke. Jeg fikk mer glede, mer kjærlighet og flere "jeg elsker deg!" i hverdagen. Akkurat i dag elsker jeg mange. Jeg var på seminar i helgen sammen med min herlige, vakre sjelefamilie og min kloke lærer. Jeg elsker dem. Jeg elsker kattene mine også....og epletreet. Det er kanskje litt på kanten å elske et epletre, men jeg gjør det. Jeg er en slags skaptreklemmer; noen dager sniker jeg meg ned i hagen og klemmer litt på epletreet, og den varme, rolige og lykkeligelige følelsen jeg får i hjertet når jeg klemmer på treet, det er kjærlighet. Det er en av mine guilty pleasures. Jeg elsker nemlig å bli holdt rundt, og jeg elsker å holde rundt. 

Sparer du på "Jeg elsker deg"? Hva sparer du til? Det er som om det foregår en skjult konkurranse: om å gjøre å ha elsket bare en person, og fått det til å vare et helt liv. Førstemann til å klare å bli gammel med bare èn stor kjærlighet! Hvem kan vise frem flest ubruke "Jeg elsker deg" på eldresenteret.

 

Jeg vet om flere ord som jeg ikke ser noen grunn til å spare på: Unnskyld! Noe av det tåpeligste jeg vet er mennesker som sparer på unnskyldninger. De som ikke angrer på noe av det de gjorde eller sa, og derfor tenker at da får folk heller bli såret. Hva er vitsen? Hva ender du opp med? En samling triste eller sinte mennesker som ikke vil snakke med deg mer. Jeg mener at man for all del skal stå for meningene og handlingene sine, men som oftest er det jo ikke meningen å såre noen på den veien. Jeg tenker ofte at andre er nærtagende, irrasjonelle eller har misforstått poenget når jeg får slike reaksjoner, men det er virkelig aldri min intensjon å såre. Det kan til og med hende at jeg tar feil, kanskje var jeg litt ufin uten at jeg la merke til det selv. Da sier jeg for eksempel "unnskyld, det var virkelig ikke meningen å såre deg. Dette er ikke noe personlig, vi er bare uenige i hvordan denne saken bør håndteres".

"Unnskyld" er det magiske ordet som ukentlig redder ekteskapet mitt. Uansett hvor teit jeg synes min kjære mann kan være, klarer jeg som oftest også å se hva jeg kunne gjort på en annen måte: "Unnskyld for at jeg ikke så hvor sliten du er. Jeg lager en kopp te til deg, så kan vi snakke sammen etterpå". Ofte er det jeg som er den slitne og teite: "Unnskyld for at jeg er sur og teit. Jeg skal prøve å hente meg inn". Ferdig snakka.

Jeg har samlet i mange år på både "Jeg elsker deg" og "Unnskyld". Jeg hadde en stor og stolt samling av disse ordene. Det eneste positive jeg har å si om denne samlingen, er at jeg nå har et stort lager jeg kan øse ut av. Plutselig kan jeg finne en gammel "Unnskyld" eller "Jeg elsker deg", og da tar jeg den ut og leverer den til rett person. Blir jeg fattigere av det? Blir jeg kanskje litt ydmyket av det? Nei, fortsatt ikke. Jeg får klemmer, jeg får smil, noen ganger får jeg tilgivelse og jeg får nye venner.

Når du en gang om mange år ser rynkete, forhåpentligvis kloke meg sittende på et tun et sted, da skal du ta deg i hekken på at min private samling med "Jeg elsker deg" og "Unnskyld" er tømt. Og jeg kommer til å være en av de rikeste, lykkeligste gamlingene på det tunet.


 

Kjære lærer'n

Kanskje det burde nevnes navn her, kanskje ikke. Dette skriver jeg til deg, kjære lærer'n til barna mine.
Mine barn gjør som barn flest i Norge, de går på skole. Der befinner de seg i timevis hver dag, og foran dem står et voksenmenneske jeg ikke kjenner spesielt godt: læreren. Dette mennesket er et av de største forbildene til mitt barn, og at det er på både godt og vondt er noe jeg vet inderlig godt. Nå er det sånn at jeg skriver dette blogginnlegget fordi jeg er oppriktig og inderlig glad for at du er læreren til mine barn. 
Jeg er en av de foreldrene som ikke bryr meg om hvordan barna mine scorer på de nasjonale prøvene i matte, norsk og engelsk. Det interesserer meg midt i ryggen hvor høy lesehastigheten er. Jeg bryr meg mest om hva slags mennesker barna mine har blitt når de går ut av skolen. Jeg er lærer selv, og jeg vet av lang erfaring at barn som ikke har det bra heller ikke lærer noe særlig. Jeg vet at ungdom som ikke blir sett og som tror at læreren ikke liker dem, heller ikke gidder å vise den læreren hva de egentlig kan og hvem de egentlig er. Det er bare det jeg har ønsket meg, en lærer som tør å stå foran barna mine med sine styrker og svakheter, som ser hvem de er og viser dem ved eksempel hvor ekstremt langt man kan komme med kjærlighet, medmenneskelighet og respekt.


 

Jeg av alle vet hvor mye press som ligger på lærere. Lærere blir ikke målt etter hvor god selvtillit de klarer å bygge i barna eller etter hvor glad de er i dem. Lærere blir ikke målt etter hvor bra det går senere i livet med barn som hadde et vanskelig utgangspunkt. Det finnes heller ikke en nasjonal prøve som måler hvor mye barnet har vokst som menneske det siste året. Lærere blir målt og vurdert etter elevenes resultater, og elevenes resultater blir målt opp mot en felles standard. Det kreves en sterk og selvsikker lærer for å stå i dette berget av skjemaer og dokumentasjonskrav, og allikevel tørre å tro at den viktigste informasjonen om hvert barn finnes et helt annet sted.

Noe av det første jeg fikk høre om deg, kjære lærer, var "Jeg tror hun er glad i meg. Hun sier ihvertfall det". Det var alt jeg trengte å vite. Du er en så stor og viktig del av mine barns hverdag, at jeg rett og slett ikke orker tanken på at de ikke skal få lov til å tro på at du er glad i dem. Ett av mine barn har gjort enorme fremskritt på skolen det siste året, både faglig, sosialt og når det gjelder selvtillit, og alt hun har gjort har hun gjort for å gjøre deg stolt. Hun vil at du skal vite at hun er som deg: en som også ser andre, tar hensyn til andre og er glad i andre. Hun vil at du skal rette boka hennes til riktig tid, fordi hun sier at hun vil vise respekt for din tid. Det var ordene hun brukte.

Så kjære lærer'n, tusen takk.
Kjære alle lærere som klarer å glemme skjemaer, resultater, diagnoser og aktuelle henvisninger når dere ser på barna og ungdommene våre, dette er til dere. Dere som vet at hvert eneste barn bare er seg selv, og gjør sitt aller beste med det de har. Dere som vet at alle barn bærer på enorme potensial som ingen skjemaer i verden kan klare å kartlegge. Dere som våger å høre det som ikke blir sagt, og som har erfart at ekte kjærlighet ikke gjør deg sliten men gir arbeidet ditt mer mening. Dette er til dere.
Jeg vil at dere skal vite at jeg ser hva dere gjør, og aller viktigst: barna ser hva dere gjør. Det er lærere som dere jeg ønsker av hele mitt hjerte å ha som forbilder for mine barn.

Kjære rektorer og daglige ledere, vit at det er ekstremt lite viktig for meg om disse lærerne har 30 eller 60 studiepoeng i norsk.

Heksa under fullmånen

I kveld burde jeg kanskje skrive om at jeg var i en utrolig festlig eurovisionbursdag på lørdag, eller at fireåringen ikke er fire år lenger, men ble hele fem år i dag. Men, jeg vil skrive om noe helt annet, noe jeg burde skrevet om forrige uke. Forrige onsdag var det fullmåne, og i snart et helt år nå har jeg holdt sjamanistiske fullmåneritualer denne dagen. Denne uken la jeg ritualet til torsdag fordi jeg hadde kurs i runene med min fantastiske tyske lærer Walter Lübeck på onsdagen.


 

Det snødde da jeg sto opp på tordag. Litt senere på dagen begynte det å regne, og jeg tenkte at nå gidder nok ingen andre å komme. Det gjør ikke så mye, jeg har holdt disse ritualene helt alene før også, og jeg nyter det like fullt.
Da kvelden kom hadde regnet gitt seg, men jeg pakket ullgenser og regntøy uansett. Jeg tok med tromme og runer og dro av sted. Denne uken skulle ritualet holdes på et vakkert lite sted nede ved vannet. Det er langt fra folk, og jeg gledet meg til å kunne tromme uten å være redd for å forstyrre noen. Det kom tre deltagere til fullmåneritualet. To av disse fantastiske kvinnene kom helt fra Oslo, og blandet med den overraskende gleden over at det helt uventet dukket opp nye mennesker, kjente jeg også en varm takknemlighet over så se at disse ritualene trekker på mennesker. Mennesker som meg selv, som lengter og søker etter et større fellesskap. Alle kommer med sin historie og sine gaver, og alle som kommer når vi samles under fullmånen, er med på at gjøre akkurat dette ritualet spesielt. Jeg elsker måneritualer!



 

Fullmåne er månens fulle potensiale, den kan bare vise så mye av seg selv. Fra og med nå skal den avta og bli mørk for den på ny kan vokse.
Jeg prøver å tenke ut hvilket område i mitt liv som er på maks, og det første jeg tenker er at det ikke noe som er maks nå. Jeg er sliten, føler meg nedfor og har ikke vært i spesielt god form den siste tiden. Jeg har snart eksamen og har generelt for mye å tenke på. 
Så demrer det for meg at det er akkurat dette jeg pleier å fortelle om under ritualene. Det finnes ikke noe "bra" eller "dårlig" energi i naturen. Det finnes bare energi, og all energi kan brukes på en bra måte når den bare befinner seg på rett sted. Jeg bestemmer meg for at jeg har nådd mitt fulle potensiale når det kommer til slitenhet, stress og vonde tanker denne månesyklusen. Jeg bestemmer meg for at jeg skal be Mor Måne om hjelp til å gi denne energien tilbake til naturen. Mens månen blir mindre og mindre, vil jeg gjøre det jeg kan for å gi fra meg mer og mer av det jeg ikke trenger, og når månen begynner å vokse igjen skal jeg forberede meg på å makse ut et nytt et nytt potensiale i meg selv: Neste fullmåne skal jeg nemlig ha eksamen.

...og hvis dere tror jeg er så alternativ at jeg overlater hele ansvaret til mor måne for hvordan det går med min helse og min eksamen, da må dere tro om igjen. Jeg er ingen tilhenger av kloke affirmasjoner og gode intensjoner med mindre det følges opp av praktisk handling. Energiarbeid er tross alt nettopp det: energiarbeid. Det har bare noe for seg dersom det går hånd i hånd med gode, kloke valg. Nå er det på med kosttilskudd, bra mat, tankekart og klassisk musikk.

Renate Elida Haug sitt bilde.

Heksa leker ikke MGP!

Jeg vet jeg skrev at jeg elsker bloggen min og jeg elsker å skrive. Men når vi først er der, så må det sies nettopp i dag at det er en ting jeg elsker enda mer:

I skrivende stund har jeg benket meg i sofaen med en flaske vann og råkakaosjokolade. Litt stakkarslig, tenker du kanskje, men sånn blir det når man har vært mye syk.Terskelen for hva jeg regner som kos har nok endret seg en del. På lørdag skal jeg i MGP bursdag, så jeg sparer utskeielsene til da.
Noen lurer kanskje på hvorfor jeg har satt meg godt til rette foran TVen i kveld, og hvis du lurer på det så er du muligens fullstendig kulturelt ignorant (eller så er det også en mulighet at du er bestevenninnen min). Det er altså semifinale i Melodi Grand Prix, finalen er på lørdag. Til manges store fortvilelse (tipper jeg), vil jeg da ta med meg selv, MPG-bingoen og MGP-bingopremie over gata og være i MGP-bursdag. For første gang siden 2010,da jeg var i Polen med min første 10.klasse på klassetur, er det altså ikke mulig å se MGP hjemme hos meg....eller i hvertfall ikke sammen med meg.


Kanskje noen av dere stakkars lesere som ikke vet bedre, lurer på hvordan en tilsynelatende intelligent og oppegående kvinne som meg selv kan bruke tid på dette. Svaret er at dette nettopp er en aktivitet for de mer oppegående. Dette er krig og fred, politikk og glitter hånd i hånd. Det er ikke for pyser.

Jeg har selvfølgelig en norsk MGP-favoritt, som jeg tenker å dele med dere. Det finnes mange å ta av, men denne blir jeg liksom aldri lei. Jeg har den på oppvask- og ryddespillelista mi, og den har alt en fantastisk låt trenger: lekre kostymer, fengende og enkle dansetrinn som alle kan få til, modulasjon på siste refreng. Nyt!

aOZTvgk-0H8

 

....og hvis ikke dette gjorde alle glade, så vet ikke jeg. Da er det muligens ikke håp. Beklager.

Det heksa elsker å gjøre!

Det føles som om det er 63 år siden jeg blogget sist. Det er ikke 63 år siden, for sannheten er at jeg publiserte noe forrige måned på en annen blogg. Det var en artikkel om meditasjon som jeg publiserte på hjemmesiden min. Men, det er ikke det jeg mener. Jeg snakker om heksa som blogger.

Da jeg ble syk og utbrent i 2010 skrev jeg masse her, jeg skrev så ofte jeg kunne fordi denne bloggen på et tidspunkt var det eneste stedet jeg hadde hvor jeg kunne dele tankene mine. Jeg orket som oftest ikke snakke så mye med andre. Denne bloggen var ekstremt viktig for meg. Så kom det et tidspunkt da den ble enda viktigere, det var da jeg opplevde å bli mistrodd, snakket nedsettende til og til sist direkte trakassert av de navansatte som hadde ansvaret for min sak. Da jeg ikke hadde noen støtte i noe system, da ble denne bloggen min måte å fortelle historien min på. Det endte med at alt løste seg, først fordi en leser brydde seg så mye at hun hjalp meg med å skrive klagebrev, og deretter fordi bloggen min skapte så mye bry for NAV at de ble nødt til å få saken ut av verden. Det var en administrerende NAV-direktør for NAV Akershus som først spurte pent om jeg kunne tenke meg å slette blogginnlegget Kjære NAV, eller i det minste slette noen av kommentarene. Og da jeg sa at jeg i grunnen ikke kunne tenke meg noen av delene, fikk jeg et par dager senere et brev om at saken min nå kunne løses ettersom de hadde tatt stilling til noe ny informasjon som var fremkommet.

Alt dette hendte i 2013. Da året 2013 var over, orket jeg ikke tanken på å åpne denne bloggen noe mer. I tillegg til at den på en måte hadde vært en av mine beste venner i mange år, var den nå også blitt selve symbolet på alt som hadde gått galt i livet mitt. Jeg gjorde et par halvhjertede forsøk på å skrive mer, men hele bloggen gjorde meg litt uvel.

Lenge tenkte jeg at jeg var helt frisk igjen. Det har jeg selvfølgelig ikke vært, og det er jeg nok fortsatt ikke. Ikke helt. Men, jeg tør påstå at jeg i dag er ved veldig god helse, kanskje til og med ved bedre helse enn mange andre. Veien til helse, både fysisk og mental, har vært overordentlig lang og jeg mistenker at det er en vei det tar en livstid å følge. Verken mer eller mindre.
Så er det nå en gang sånn at dersom jeg skal ha en god mental helse, trenger jeg å gjøre de tingene som jeg elsker å gjøre ganske ofte. Det er ikke nødvendigvis sånn at jeg må elske alt jeg gjør hele tiden, men litt hver dag må jeg elske det jeg gjør, og en av de tingene jeg elsker å gjøre er å skrive.

Så kjære alle gamle og nye lesere: Velkommen tilbake til Sjokoladeheksas blogg! Jeg er ikke lenger redd for bloggen min, snarere tvert i mot, jeg har akkurat kommet på at jeg elsker den.



 



 

Når varsellampen blinker

Jeg faser nå ut sjokoladeheksa-bloggen. Følg meg på min hjemmeside: http://www.relida.no

På mange måter elsker jeg moderne medisin. Det er uendelig fasinerende å lese om alt vi mennesker har oppdaget når det kommer til både menneskets anatomi og oppbygning, hvor mye vi nå vet om sykdom og hvor mye spennende som kan gjøres for å fikse både brukne ben, store blødninger og hjerter med dårlige klaffer. Dagens leger har en stor jobb, det er jo på mange måter de som har fått ansvaret for å holde oss friske. Så har vi egentlig noe ansvar selv?

De fleste har bilen sin på årlig service. Der blir det viktigste sjekket, og fikset dersom det trengs. Noen er grundigere og lar bilen få en skikkelig overhaling hvert år. Alle som eier en bil fyller regelmessig opp med riktig drivstoff og olje. Ingen lar være. Dersom man lar være er det nemlig almen enighet om at bilen enten vil slutte å kjøre, bli alvorlig syk eller kanskje til og med bli avhengig av å få operert inn en ny motor for i det hele tatt å kunne leve videre.

La oss se for oss følgende senario: Du er ute og kjører. Alt går strålende, men så begynner plutselig en lampe å lyse og blinke på dashbordet. Du forstår jo selvfølgelig at noe er galt, det blinker normalt ikke på denne måten. Du stopper bilen og må finne en løsning. All denne blinkingen ødelegger tross alt en del av kjøregleden. Du ringer en venn som har god greie på hvordan biler er skrudd sammen for å få råd, klarer etter litt plunder å finne den riktige ledningen som leder til dashbordet og får kuttet den over. Blinkingen stopper. Problemet er løst.

Når du plutselig blir utmattet, får leddplager, vondt i ryggen eller eksem er det ikke tilfeldig. Det er klart at du kan smøre på kortison eller ta smertestillende for å komme deg gjennom nok en dag, men da har du bare fått lampen til å slutte å blinke. Dersom lampen begynner å blinke og du ikke er interessert i å finne ut om du kjører på feil drivstoff, om du har nok olje eller om det kanskje må en større service til, kan jeg så godt som garantere deg at du har trøbbel i vente senere.

Det er ikke legens ansvar å sørge for at du har en god helse, det er ditt. Husk også at du lærte ikke alt du kan om bil ved prøve/feile-metoden. Mest sannsynlig lyttet du til en med mer kunnskap på feltet enn deg selv, og brukte det som utgangspunkt. Et menneske er så mye mer komplisert enn en bil, men prinsippet er det samme. Riktig drivstoff, god olje, årlig sjekk og ta varsellampene på alvor = friskere menneske som kan fortsette å kjøre i mange år.

Hva med å la dette bli året der du begynner å ta deg selv og din egen helse på alvor. Hvor lenge er det siden du sjekket ditt eget oljenivå? Har du nok fettsyrer i kroppen? Det minste du kan unne deg selv er like god behandling som du gir bilen din.



 

24.desember, glade jul

De to yngste har lagt seg, og det er ganske rolig i huset. Nå skal vi lese Harry Potter og få eldstemann i seng før vi voksne tar oss en kopp gløgg, et glass vin eller noe annet godt. Det har vært en utrolig fin dag. Vi har tatt det helt med ro og bare kost oss hjemme i dag, gått saakte, snakket lavt, spist god mat. Heksepappaen var invitert på pinnekjøtt, riskrem og det som måtte være igjen av julekvelden. Vi fikk ikke snakket så mye, for lyden av forventningsfullhet, hardhendt leking og ekstrem barneglede var så høy at vi voksne ble sittende stille, til tider ganske paralyserte. Det med den lave snakkingen gjaldt på ingen måte tiden med gaveåpning, men det skulle vel godt la seg gjøre. Det var fullt kaos med gavepapir, star wars-effekter og hjemmestrikkede ullsokker. Jeg må vel innrømme at mine følelser for star wars er ganske moderate, men hjemmestrikka ullsokker føler jeg derimot meget varmt for. Gaven som skapte størst begeistring hos flest, var vel derfor kanskje da 3-åringen underveis pakket opp en hjemmestrikket lue med innlagt reflekstråd og påskriften "MAY THE FORCE BE WITH YOU".

Jeg er takknemlig for en dag med både mye ro og mye glede. Jeg er takknemlig for at jeg får tilbringe disse juledagene sammen med min familie. Jeg er takknemlig for alle fantastiske venner som finnes rundt meg og ikke minst er jeg takknemlig for selve livet som lar meg få ha alle disse tingene på en gang.

Jeg ønsker alle en deilig og kjærlighetsfylt julekveld!

23.desember

Juletreet er pyntet, det har blitt ganske ryddig igjen og det har blitt spist grøt med mandel i. 3-åringen prøve lenge å lure til seg mandelgaven ved å sverge på at han hadde fått mandelen, men at det var i magen hans. Han er den fødte forbryter. Det endte med delt seier, heksearvingen fant en halv mandel, og ikke lenge etterpå gjorde Askeladden grimaser og spyttet noe ut på tallerkenen. -Æsj! Jeg fikk noe hardt i munnen! Mandelpremien måtte til heksearvingens fortvilelse deles i to.

Nå er det rolig i huset. Alle barna er i seng, gavene er pakket inn og de voksne har gløgg i koppen og skal se på film. Jeg er takknemlig for at jeg har et velsignet, godt liv. 

21. og 22. desember

Jeg forstår jo at det beste for meg er å føle takknemlighet litt tidlig på dagen, helst sånn i firetiden. Når jeg utsetter skrivingen til etter at alle har lagt seg, ender det bare med at jeg sovner jeg også. I går hadde heksearvingen overnattingsbesøk av en god venninne. De koste seg med god mat, vi lagde popkorn og de fremførte selvkomponert horror-skuespill. Det er så mye i verden som ikke er bra, men mine barn har alt det de trenger. De flykter ikke, de er stort sett mette og de har gode venner. Det er kanskje litt banalt, men jeg kjente på i går at jeg er så takknemlig for at barna mine har gode venner. Det er jo slett ingen selvfølge.

I dag har jeg rett og slett vært litt sliten og sur. Det er like greit å si det som det er. Da jeg endelig var ferdig med å pakke inn alle gavene, var det som om all den gode innstillingen var brukt opp og jeg fikk veldig problemer med å bli fornøyd og løsningorientert igjen. Litt ut på dagen kom den flotte partneren min inn i stua med juletreet. Det hjalp litt. Det er mye vanskeligere å være sur når man er sammen med et juletre. Jeg er takknemlig for alt som er vakkert, og da særlig natur. Jeg er så utrolig glad i blomster, trær og skjønne katter. Jeg er glad i andre dyr også, men vi deler hus med to katter, og jeg er nok litt ekstra glad i dem. Jeg er takknemlig for at jeg har mulighet til å omgi meg med planter og dyr, og at jeg har mulighet til å gå i skogen akkurat når jeg vil. Jeg elsker Moder Jord!

20. desember

I dag har vi sett på film, laget raw food julegodis og heksearvingen har hjulpet Askeladden og 3-åringen med å pynte gutterommet til jul. Det er så utrolig godt å få være der de gangene barna viser virkelig omsorg for hverandre. Vi avsluttet dagen på besøk i den nye leiligheten til min nydelige, dansende lillesøster. Vi fikk kjempegod mat, spilte spill og koste oss. Den dansende lillesøsterens kjempehyggelige samboer sjarmerte alle heksebarna i senk, uten å egentlig gjøre noe voldsomt ut av seg. Heksearvingen har allerede begynt å skrive onkel på julegavelappene som skal den veien og Askeladden kunngjorde at han elsket ham, og helst ville ha ham med tilbake hjem til oss. Jeg er takknemlig for denne dagen, den har vært god og fylt av varme. 

19.desember med familie og bursdagskake

Jeg er takknemlig for den store familien min, og jeg er fortsatt takknemlig for god helse. I dag har vi vært i bursdagsfeiringen til min lillebror skihopper'n og min eldste nevø. Utrolig flotte gutter begge to. Huset var stappfullt av slektninger, og da var det til og med noen som manglet. I kveld tenker jeg på at det ikke er noen i min fine, nærmeste familie som jeg ikke liker. De er alle sammen mennesker jeg på ulik måte er begeistret for og kan beundre. Jeg er takknemlig for at barna mine har en så stor og varm flokk rundt seg. Det er ingen i min familie jeg synes det er vanskelig å prate med,
Det har som vanlig blitt alt for sent, og jeg er alt for trøtt. Jeg tenkte først at jeg ikke skulle orke å skrive noe i kveld, jeg klarte i grunnen ikke å føle noen stor takknemlighet heller. Så tenkte jeg på at jeg tross alt bare er trøtt, og det er bare fordi jeg har lagt meg litt sent. Jeg er ikke syk lenger. Når jeg bare får en god natts søvn eller to, kommer jeg til å føle meg helt tipp topp igjen. Hver gang disse tankene kommer blir jeg så ekstremt takknemlig over hvordan livet har ordnet seg til det beste, og da er det også så mye lettere å se at jeg har flere ting å være takknemlig for. Jeg tenker på alle som ikke er friske, og ikke har god helse. Noen er kanskje som jeg var, de vet ikke hva som er feil men kjenner bare at kroppen ikke virker som den skal. Noen har alvorlig sykdom og andre har kroniske smerter. Jeg tenner lys for alle dere i kveld, og jeg ønsker dere helse av hele mitt hjerte. 

Må alle få en fredfull natt

18. desember med ryddig hus

Nå har jeg endelig fått ryddet sånn passelig opp over alt. Jeg inviterte noen venninner jeg ikke har sett på alt for lenge på gløgg, og ga dermed meg selv litt ekstra motivasjon til å få ryddet før jul. Jeg må vel bare innrømme at jeg er ikke vanligvis en person som holder ryddig hus. Egentlig elsker jeg å ha det vakkert rundt meg, problemet er bare at jeg ikke er noe glad i å rydde og langt mindre vaske. I kveld er jeg takknemlig for mange ting. Jeg er takknemlig for de vakre, flotte barna mine, som smilende ryddet sammen med meg. Til slutt ryddet de også sine egne rom og vi hang opp julegardiner. Jeg gleder meg til de åpner julekalenderen i morgen, for da får de en liten eske julepynt hver til rommet sitt. Jeg er takknemlig for en avslappet, hyggelig kveld med gløgg fra Askim bærpresseri, rødvin, kake, sjokolade og fantastiske mennesker.

Den kjekke partneren min er i England, og nå ligger alle tre barna å sover i sengen vår. Jeg er takknemlig for at jeg hvert øyeblikk skal få lov til å gå å legge meg inntil tre varme, myke, helt perfekte, sovende barn. 

16. og 17. desember

Nok en dobbeltdag i takknemlighetskalenderen. Onsdag var en deilig og innholdsrik dag. Den begynte kl 05.00, fordi min herlige partner og jeg har bestemt oss for å stå opp tidlig en dag i uka slik at vi får morgenen sammen alene, før hele resten av sirkuset våkner. En kopp te og en god samtale er en fabelaktig start på dagen. Dagen ble i det hele tatt både spennende og fin, men det jeg tenker på nå i kveld er hvor takknemlig jeg er over at jeg har begynt å danse. I kveld har jeg nemlig danset. Vel og merke bare på treningsstudio, men det er ikke til å kimse av. Jeg har som tidligere nevnt aldri vært bemerkelsesverdig grasiøs eller smidig, og har vel blant annet derfor heller aldri følt meg nevneverdig attraktiv. Samtidig som jeg begynte med yoga for et par år siden, bestemte jeg meg for at jeg også skulle gå på alle treningsstudiotimene jeg kunne som hadde noe med dans å gjøre. Øvelse gjør mester, pleier jeg å si til både barna og elevene mine, og da får det være et slags minstekrav at jeg lever opp til det selv. Nå har jeg danset og danset i et par år, og mener bestemt at jeg har gått fra noe som minnet mest om epileptisk anfall til at nye instruktører med jevne mellomrom spør om jeg har holdt mye på med dans tidligere. Jeg har laget en egen dansespilleliste med bare glade sanger, har blitt gladere, synes det er morsommere å ta oppvasken og føler meg mye mer tiltrekkende enn jeg gjorde før. Dans med den rytmen du har, sier nå jeg! Jeg er takknemlig for at jeg turte å prøve, og jeg er takknemlig for at min herlige lillesøster og første danseinstruktør ikke lo av meg (i allefall ikke høyt), de første timene jeg var med på. Jeg er ordentlig takknemlig for at hun var så flink og morsom, slik at jeg fikk lyst til å fortsette å prøve og øve.

I dag har i grunnen vært en knallbra dag. Den begynte med at jeg kjørte langt å lenge for å handle julemat og julegaver, men da jeg hadde parkert og begynt å gå, ringte det fra skolen. Askeladden hadde falt og hadde visstnok fått en kul på størrelse med en kokosnøtt i hodet. Gikk tilbake til bilen og kjørte hjem igjen. Hentet Askeladden, tilbake til butikken fordi det egentlig virket som om han var i fin form. Vi handlet mat, helsekost, og avgjorde hvilke rawfood-julegodis vi skulle prøve oss på å lage. Han fikk en smoothie, og lykken var komplett. Jeg er takknemlig for de små mellomrommene hvor vi plutselig får mer tid sammen. Noen dager er det de små uforutsette mellomrommene som gjør hele forskjellen.



15.desember

Det er ikke alltid like lett å huske at det det alltid er mye å være takknemlig for. Noen dager er for det meste fylt av hyl og skrik, vonde tanker og stygge banneord. Sånn føles det i hvert fall når kvelden endelig kommer. Men, nå må jeg jo sette meg ned for å skrive hver kveld, og da viser det seg at dagen har hatt mye mer innhold enn det jeg umiddelbart husker. Jeg har hatt min første betalende klient i dag. Det føles godt, og akkurat da var dagen bare god. Askeladden hadde med seg en hyggelig og morsom venn hjem i dag, og vi lagde pizza og koste oss. Akkurat da var dagen bare god. På kvelden kom faren min på besøk, vi drakk kaffe og te og hadde en lang, fin samtale. Akkurat da var også dagen bare god. Da jeg var på vei i seng og kom på at heksearvingen hadde glemt skolesekken sin hos mormor, forsvant den flotte mannen min ut døra på et blunk og kjørte av sted for å hente den slik at jeg slipper å ordne det i morgen tidlig. Akkurat nå tenker jeg at denne dagen stort sett har vært bare god. Det handler bare om å ha rett fokus.

Jeg er takknemlig for en god og innholdsrik dag, hvor jeg har lært mye.

14.desember med nok av alt

Jeg er takknemlig for at jeg og familien min har alt vi trenger. Ofte føler jeg på at vi ikke har så mye penger å rutte med, kontoen er tom og det er fortsatt minst en uke til lønning. Da tenker jeg at det skal bli deilig når ingen av de voksne i huset lenger studerer, vi kan ha to fulle inntekter og ingen utgifter til dyre skoler og bøker. Så tenker jeg på hvor gøy det er å lære nye ting og hvor givende og spennende det er å få utdanne seg. Jeg tenker at vi aldri er sultne, snarere tvert i mot, vi er ofte gode og mette. Vi spiser sunn, økologisk mat, vi har mer enn nok med klær, barna har flere leker enn de strengt tatt behøver og vi bruker aldri kredittkort. Kontoen er egentlig nesten aldri tom, jeg er bare flink til å sette de pengene jeg bruker på faste utgifter over på en egen konto, så det finnes alltid penger til det vi trenger. Innimellom finnes det til og med penger igjen til sushi. Livet er i grunnen helt fabelaktig, og jeg er veldig takknemlig for at jeg får ta så privilegert del av det.



13. desember med egen hjemmeside

I dag har jeg brukt hele dagen på å få min nye hjemmeside opp å gå. Det er gøy, jeg elsker det! Altså, ikke å bruke hele dagen, men å få min egen hjemmeside. Den flotte, talentfulle og ikke minst estetisk anlagte lillesøsteren min troppet opp med kamera, en nevø og en niese, og satte i gang med å flytte rundt på ting i behandlingsrommet og ta bilder. Hun brukte flere timer, og da hun hadde dratt igjen satte jeg meg ned for å få alle tekster og bilder på riktig plass. Fortsatt er det sikkert mye som må og kan gjøres, men nå erklærer jeg dagen for slutt, og går å legger meg.

Jeg er utrolig takknemlig for hjelpen jeg fikk i dag, og jeg har også i dag kjent på hvor strålende fornøyd og takknemlig jeg er for at jeg får mulighet til å gå på denne nye, spennende veien.

Det er for sent for at hjernen klarer å koble sammen nok informasjon til å lage link til siden, men den nye hjemmesiden min heter i alle fall: relida.no
Takk for i dag!

11. og 12. desember, syklubb og lussekatter

Nå må det slås sammen dager igjen. Jeg merker at jeg er litt ute av trening når det kommer til bloggingen, men jeg gir ikke opp bare fordi jeg er litt treig av meg. Fredagen var en trøtt dag. Jeg vekket heksearvingen klokken 06.00 slik at hun kunne prøve kostymet jeg hadde sydd samme natt. Jeg innbiller meg at det var jeg som var trøttest. 3-åringen skulle gå Lucia i barnehagen, så det var viktig at alt gikk som smurt denne morgenen. Det demret for meg, litt for sent, at en mor som har sittet oppe hele natten med symaskinen og en arving som ikke setter pris på å bli vekket klokken 06.00 ikke er det beste utgangspunktet når ting må gå glatt. Jeg er takknemlig for at 3-åringen går i en liten, hyggelig barnehage der Lucia-toget uten problemer venter fem minutter når en gråtkvalt, stresset mor ringer og sier at hun er på vei. Jeg er takknemlig for at jeg har tilgang til gode kosttilskudd, særlig det som inneholder L-arginin, slik at jeg klarte å holde meg sånn passe våken og opplagt på jobb etter Luciakosen i barnehagen og jeg er takknemlig for at det akkurat i går var syklubb. Jeg elsker syklubb. Ingen av heksevenninnene har med seg noe å sy på eller med, men tradisjonen tro har jeg med strikketøy. Det tar jeg aldri opp av veska. Tusen takk for gode venninner, befriende latter, gode samtaler og deilig mat. Jeg er så heldig som har et så rikt og velsignet liv.

I dag tok jeg med alle tre barna på kino for å se Julekongen. Jeg glemte lommeboka hjemme så da jeg skulle betale for drikke og popcorn fikk vi litt problemer, men vi hadde heldigvis kinogavekort med oss, så inn kom vi. Alle tre barna var helt fornøyd med å drikke vann, og bare det er jo utrolig deilig å oppleve. Filmen var alt for skummel for treåringen som gang på gang annonserte høyt at "nå går det IKKE bra!!" og at han ikke har noe lyst til å møte Snerk på ordentlig! Vi dro hjem og bakte lussekatter før det ble lesing og legging av barn.

     


Sjokoladeheksa og heksearvingen baker lussekatter

 

Da alle barna var vel i seng, fikk jeg fantastisk god massasje av verdens beste mann og partner.

Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for familien min.

9. og 10. desember fermentering og rawfood-godis

I kveld må jeg slå sammen. Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg grovt overvurderte min egen kveldskapasitet i går. Det ble for sent, og jeg sovnet. 

Jeg er takknemlig for at jeg har fått sunn, næringsrik mat i oppveksten min. Da jeg selv ble mor var det ikke så vanskelig for meg å legge om kosten da jeg forsto at det var helt nødvendig for barna mine, og jeg vet at mye av grunnen er at jeg har fått med meg gode vaner fra barndommen min. I går hadde jeg mat og helseundervisning med en herlig 8.klasse, og vi snakket om fermentering og viktigheten av god tarmhelse. Elevene stirret med en blanding av ærefrykt og avsky ned på en kombucha i et glass med te, og de alle dristigste prøvde å ta på den. Nå er fermenteringen i gang, og de lurer på om de kan få lov til å ta med seg  små, nye sopper hjem til foreldrene sine. Jeg elsker undervisning!

I dag har jeg vært på kurs i rawfood-julegodislaging med begeistret mor og noe skeptiske søstre. Kjempekoselig og morsomt Kurset var en noe sen bursdagsgave som jeg er veldig takknemlig for.

Så er jeg også takknemlig for at jeg har en symaskin som jeg også har en ganske godt håndlag med. Da jeg listet meg inn til heksearvingen for å si god natt, hvisket hun trøtt til meg at hun skal være alv i morgen i juleavslutningsforestillingen på skolen. Jeg trodde det var mandag.... Nå sitter jeg og syr, og blir nok sittende utover natta. Litt trøtt og oppgitt, men tross alt ekstremt glad for at jeg eier maskin, stoff og tråd, så dette kommer til å gå helt fint.

Sjokoladeheksa ønsker dere alle sammen en god natt!

8. desember

I dag hadde jeg ingen undervisningstimer på skolen, og har altså vært hjemme hele dagen. Jeg hadde store planer. Skulle vaske opp, rydde, gjøre et par healingbehandlinger på meg selv og jobbe med kosttilskuddsalget. Jeg har flere som venter på at jeg skal kontakte dem, så det passet ypperlig med en hjemmedag.
Ettersom det er morsommere med healing enn med rydding, begynte jeg med behandlingene. Jeg har følt meg både sliten og på grensen til deprimert en periode, og det ligner egentlig ikke meg, så nå måtte noe gjøres. Jeg tenkte det kunne være lurt å teste ut noen av de nye teknikkene jeg lærte i helga, så jeg gjorde alt klart og satte igang. Behandlingene tok nesten en time, og da jeg var ferdig følte jeg meg lettere til sinns, men avsindig trøtt og litt svimmel. Jeg la meg på sofaen, sovnet og sov i tre timer. Da jeg våknet var klokka ett, og jeg visste at det var omtrent en halvtime til barna kom hjem fra skolen. -Den var den hjemmedagen, tenkte jeg, ryddet bort frokosten som fortsatt sto fremme, skar opp frukt i biter og forberedte meg på leksetid med skolebarna.

Askeladden kom hjem først. Han var våt og blid og hadde funnet en flaskekork på veien hjem. Det ble tid til kos og latter i sofaen før vi satte oss med lekser og frukt, Da han var nesten ferdig med leksene kom heksearvingen. Hun fikk chai-te med økologisk soyamelk og spiste resten av frukten før hun satte seg med matteleksa. Det var omtrent da jeg la merke til hvor mye bedre jeg følte meg.
Jeg er fortsatt litt for trøtt og burde lagt meg for en time siden, men jeg er glad, jeg har ledd sammen med barna i dag og jeg føler meg ikke så sliten lenger. Det ble akkurat den hjemmedagen jeg trengte. Rydde kan jeg gjøre i morgen.

Jeg er takknemlig for at jeg endelig har turt å satse mer på healing, og for at jeg har lært så mange spennende og gode healingteknikker. Nå gleder jeg meg til å begynne å jobbe mer med dette, og senere også med naturterapi.



7.desember med yoga

Jeg er takknemlig for yoga. Så enkelt er det. For et halvt liv siden, da jeg gikk på Steinerhøyskolen, prøvde en av medstudentene mine å få meg til å begynne med med yoga. Han prøvde mange ganger. Jeg stilte opp, sto blant annet opp kl 05.00 en periode, tok bussen inn til Oslo, trikken til skolen og møtte opp i et av klasserommene for å gjøre morgenyoga. Jeg ga alltid opp til slutt. Jeg følte meg stiv og lite grasiøs, og syntes i tillegg det var kjedelig. Til slutt husker jeg at min kjære venn på skolen sukket og sa: "Ja, ja. Da blir det kanskje i neste liv....". Da jeg ble gravid med mitt første barn gikk jeg på et to-helgerskurs i yoga for gravide, to uker før termin. Jeg var sliten, alene og kvalm, men jeg elsket det og jeg tror det reddet meg. Da heksearvingen ble født, brukte jeg alt jeg hadde lært og kjente at jeg tross alt hadde full kontroll på kroppen og pusten min gjennom hele fødselen.

Nå gjør jeg yoga fast ukentlig, noen ganger daglig. Jeg er ikke stiv og lite grasiøs lenger, jeg har blitt ganske myk og smidig. Kroppen min har blitt sterk og slank, og jeg har sjelden vondt i muskler eller ledd. Nå elsker jeg yoga.

Andreas, takk for at du drev så intensiv reklame for det du brant for. Nå gjør jeg yoga, så jeg trengte ikke vente en hel inkarnasjon på å komme i gang.



6. desember, til Katrine

Seks dager har allerede gått, og jeg har enda ikke nevnt Katrine. Det er obligatorisk, må bare gjøres. Kjære Kathrine. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for at du ga meg ideen til å skrive takknemlighetskalender i dagene før jul. Det første året jeg gjorde det var jeg veldig syk, og enkelte dager kunne det å skrive denne kalenderen være det eneste jeg klarte å gjøre den dagen. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen, da julaften begynte å nærme seg, og jeg klarte å tenke at jeg var takknemlig for sykdommen. Jeg forsto plutselig hvor mye det hadde betydd, og hvor mye det skulle komme til å bety for min egen utvikling at jeg fikk føle på alt det som sykdommen hadde med seg. Fortvilelse, maktesløshet, dårlig samvittighet, redsel og utålmodighet. Men, den ga meg også ro, tid til tanker, vilje til forandring og evne til langsomhet. Denne takknemlighetskalenderen var det første viktige skrittet jeg tok mot å bli frisk. Og nå, flere år senere har jeg god helse, utdanner jeg meg, tar jeg meg tid til barna mine på en helt annen måte enn før, har jeg fått en helt ny forståelse for viktigheten av å ta den tiden som trengs for å bli kjent med dem jeg er glad i, på nytt og på nytt fordi de også er i stadig forandring.

Kjære Katrine, vi har hatt mange samtaler, og du har ofte delt dine ideer med meg, men dette er nok det rådet du har gitt som har hatt desidert mest betydning for livet mitt. 
Kjære alle dere som leser, Vit at takknemlighet er et frø som vokser fort. Dersom du klarer å finne nye ting hver dag å være takknemlige for, vil du raskt merke at det dukker opp flere og flere ting som gjør deg lykkelig og takknemlig. Jeg vil oppfordre alle til å plante ett frø hver dag, da vil vi ha uendelig mange vakre hager når våren kommer.

 



5.desember med vakker musikk

Heksa har vært på kurs i helga, og min tekniske begavelse var rett og slett ikke stor nok til å få lagt ut gårsdagens blogginnlegg via mobiltelefon. Så, her kommer det:

I dag trodde jeg at jeg skulle skrive en tekst om noe spennende jeg hadde lært eller hvor takknemlig jeg er for at jeg har blitt kjent med så mange flotte mennesker etter at jeg begynte utdannelsen min som Rainbow Reiki mester. Men nå når dagen omsider er avsluttet, er det noe helt annet jeg har lyst til å skrive om. Jeg var så utrolig heldig at jeg, sammen med alle de andre deltagerne på kurset, fikk være med på en helt spesiell, fantastisk flott intimkonsert etter middag. Vi fikk høre Dakini (tro om det er sånn det skrives...?), en utrolig vakker, smilene, ung kvinne synge. Hun satt alene på scenen med en gitar, og sangen kom rett fra hjertet, smøg seg stille rundt i rommet og ga alle gåsehud før den danset inn i hjertet mitt også. Jeg begynte å gråte, det var bare så utrolig nært, ærlig og vakkert.
Jeg er så takknemlig for at jeg fikk oppleve denne konserten. Jeg er i det hele tatt takknemlig for all den vakre musikken som finnes, og for dens evne til å berøre meg.

4.desember, avsted på kurs

I dag skal jeg på kurs. Jeg blir borte hele helga, og må overnatte på hotell. Det er litt kjedelig å være så mye borte hjemmefra når jeg holder på med disse utdannelsene, men mest av alt er det veldig spennende. I dag skal verdens beste heksevenninne være med, og jeg gleder meg til både kjøreturen, samtalene og til det vi skal lære. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt får lære nye ting. Jeg elsker å lære, og jeg håper jeg aldri slutter å fryde meg over nye oppdagelser.
Nå vil kanskje den flotte mannen min si at han har erfaring med at jeg slett ikke alltid liker å lære nye ting, og det stemmer også. Noen ting, særlig innenfor fysikk, kjemi og bilvedlikehold, synes jeg det er veldig deilig å overlate til andre å lære noe om. 

3.desember og selvmedlidenhet

Søvnmangelen tok meg igjen, og jeg var ganske trøtt og muggen store deler av dagen. Hadde mange planer om hva jeg skulle få gjort mens jeg var hjemme, ettersom 3-åringen virket som han var i fin form igjen, men i stedet brukte jeg dagen på å sitte i sofaen og synes synd på meg selv. Moren min kom innom en tur, og jeg disket opp med te og scones. Sconsen hevet ikke, lignet litt på små pannekaker og halvparten ble brent. Sånn kan det gå innimellom med selv den beste. En hel dag med selvmedlidenhet er nok til å ta knekken på de fleste, og i tillegg er det smittsomt. Barna ble grinete, fikk vondt i både kroppen og viljen og det ble en kveld med gråt, tannkremprotester og sen leggetid. Jeg klarte så vidt å redde det hele i land med et kapittel "Karlson på taket" og en lang godnatt-sang.
-For en dritt-dag, tenkte jeg og gikk ned i gangen for å slenge på meg en jakke og gå ut i bilen. Jeg har kjøpt en nettside og søsteren min skulle hjelpe meg å se på den nå på kvelden. Hun er så flink til å ta fine bilder, har fabelaktig god estetisk sans og det er ingen andre jeg heller ville hatt hjelp av til nettopp dette. Av sted med meg. Hos lillesøster blir det kaffe og hyggelig samtale til passe sent på kvelden. Vi avtaler å møtes for å ta bilder om en uke, jeg begynner å glede meg med en gang og drar hjem. 
Hjemme venter verdens beste mann i sofaen og vi har en lang, fin samtale om hvordan dagen har vært og andre viktige og uviktige ting. Det blir alt for sent, og jeg legger meg.

Jeg er takknemlig for de gode samtalene. De har det med å dukke opp akkurat når de skal, og det er så lett og overse dem. Jeg tenker på hvor viktig det er både å invitere til samtale og å takke ja til den. Jeg er velsignet med mange gode og flotte venner og samtalepartnere, og jeg er takknemlig for at det egentlig aldri er noen fare for at jeg blir ensom hvis jeg ikke selv velger det.

2. desember, med manglende søvn

En trøtt dag. Selv om syke barn er varme og kosete, har de også den egenskapen at de holder moren sin våken hele natten. Dette ble andre natten uten søvn, og jeg merker at jeg takler det passe dårlig. Så tenker jeg på at før var jeg trøtt hele tiden. Det var vanlig for meg å sove dårlig. Helt fra heksearvingen ble født for 11 år siden har jeg våknet flere ganger hver natt, enten fordi jeg blir vekket av barn eller fordi jeg får vondt i rygg eller hofte i løpet av natten og må skifte liggestilling. Da Askeladden ble født for 7 år siden viste det seg snart at han var av typen som våknet hver time, hver natt, frem til han var over to år. Jeg var trøtt hele tiden, hver dag. Så ble jeg syk, og var syk lenge.

Nå er jeg frisk og har god helse. Barna har blitt eldre, sover stort sett godt i egne senger, og jeg får ligge i fred. Før sommerferien ble jeg tipset om at det kunne være lurt å velge madrasser uten springfjær. Både i Tyskland og i Danmark er de veldig opptatt av at elektrosmogen (vet ikke hva det heter på norsk, kanskje elektroforurensningen...?) som blant annet kommer fra alle stikkontakter og elektriske apparater, naturlig nok vil søke seg til de hundrevis av spiral-antennene som peker rett opp i ryggen på den sovende, i dette tilfellet, heksa.
Lydig som jeg er, dro jeg rett i butikken og kjøpte nye madrasser og morgenen etter våknet jeg lykkelig, uthvilt og uten antydning til vondt i rygg eller hofter for første gang på 11 år.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk to dager uten søvn, slik at jeg ble minnet om hvor utrolig deilig det er at jeg stort sett sover meget godt. Jeg unner alle god søvn, og kanskje til og med særlig dem jeg kjenner som er litt ekstra sinte og vanskelig innstilte. Når man får god søvn blir man nemlig både lurere, penere, blidere og muligens generelt et bedre menneske. Tusen takk for god søvn!

(og tusen takk til min enestående partner som taklet madrasskjøpet på en forbløffende rolig måte, spesielt med tanke på at jeg nettopp hadde sagt opp jobben min... Jeg elsker deg!)

Art: WITCHES NEED THEIR BEAUTY SLEEP by Artist Susan Brack

1.desember, behandlingsrom og sykt barn

1.desember kom og gikk, og jeg skrev ikke blogg for første gang på flere år. I dag våknet jeg og kjente abstinensene, så her er jeg!

Det var mange ting jeg var takknemlig for i går. 3-åringen våknet med en skikkelig halsbetennelse og måtte være hjemme fra barnehagen. Han var slapp og varm, men også kosete og uforskammet fornøyd med situasjonen. Det ble en deilig, langsom dag med mye kos og hygge. Vi drakk varm havremelk med honning, solhatt og strylavtinktur, så på tegnefilm, skrudde opp et skap på behandlingsrommet og pakket ut alle de vakre, små statuene jeg skal selge.

7-åringen kom hjem fra skolen. Han tømte lommene: et halvveis nedbrent kubbelys, tre steiner, et irrete batteri og en mutter. Dagens fangst.
-Du, altså...! sa jeg.
Han så på meg og flirte. -Jeg er jo Askeladden! Spør meg hva jeg skal med det.
-Hva skal du med det?
-Jeg har slikt å gjøre og føre!!

Heksearvingen, nå 11 år, kommer hjem. Hun var sint da hun dro på morgenen, men nå er hun glad igjen. Jeg får kos, hun takker for en hyggelig lapp hun fant i matpakka og sier unnskyld for at hun var sint før hun dro. Vi gjør lekser og drikker te, etterpå skal vi på turning. Heksearvingen blir regnet som en talentfull turner, og i går fikk hun høre at trenerne skulle prøve å få flyttet henne over til rekruttgruppa selv om de egentlig ikke har opptak før til høsten igjen. Hun var glad og stolt da vi kom hjem på kvelden.

Da alle barna hadde sovnet, disket den fantastiske mannen min opp med hjemmelagd pizza. Vi så en serie og koste oss i sofaen før det ble leggetid for de voksne også.

Jeg er så utrolig takknemlig for den herlige familien min, og jeg er kanskje spesielt takknemlig for at jeg nå endelig klarer å virkelig nyte tiden vi har sammen. Jeg har endelig vært en flink voksen, og satt skikkelige grenser for meg selv hva jobb angår.









Heksa og behandlingsrommet

Nå er alt det viktigste klart for å sette igang healingpraksisen. Jeg har en utdannet healer, og jeg har behandlingsbenk. Det jeg ikke har er behandlingsrom. I den forbindelse ble barnegutterommet tømt, og alle tingene flyttet opp på loftet. Gutterommet skal males, ordnes og innredes til behandlingsrom og kontor.
Ser det ikke bra ut? Det er mye bra potensiale i det rommet her! Det store spørsmålet er om jeg klarer å male over romskipveggen, det er tross alt ikke så lenge siden jeg malte den. 


Jeg er i gang! Male først, rydde etterpå. Jeg har prøvd det før, og vet at det nødvendigvis ikke er det som er smartest, men jeg mener å huske at det som oftest går bra. Det er også mye morsommere å male enn å rydde.


Dette blir bra! Når rommet er ferdigmalt og ryddet kommer verdens beste kunstnervenninne og hjelper meg med den siste finishen. Jeg får god hjelp og interiørkunst, mot at hun får et helhetlig behandlingsopplegg. Det er bra hun er på ferie akkurat nå, så jeg får god tid til ryddingen...

En frisk hjerne!

Det er ganske enkelt å legge merke til når kroppen blir syk, men tenker du noen gang på hvordan det står til med hjernen din?
Før jeg ble syk for 5 år siden sov jeg for lite, var alltid delvis dehydrert fordi jeg drakk for lite vann, led av kronisk stress og hadde ubehandlet ADHD. Jeg spiste absolutt sunnere enn de fleste i min omgangskrets, men tok ingen kosttilskudd og ingen tilskudd med omega-fettsyrer. Jeg var også over gjennomsnittet glad i sjokolade, og hadde nok til tider store svingninger i blodsukkeret. Nå vet at jeg at alt dette er faktorer som fører til mindre blodgjennomstrømming i hjernen, og dermed skader hjernen på sikt.

Det er ikke nødvendigvis sånn at du blir slapp og får feber når hjernen er syk. Når hjernen blir syk, går det ofte så stillferdig for seg at du ikke legger merke til det før kroppen også til slutt blir syk. Visste du at når hjernen er syk, kan du bli deprimert, sint, mer lei deg, mer redd, distrahert, ineffektiv, syk i kroppen og du tar dårligere avgjørelser?

Hjernen er avhengig av god blodgjennomstrømming og nok oksygentilførsel. Det er mange faktorer som hindrer god blodgjennomstrømming, og skader hjernen. Det kan for eksempel være: alkohol, kaffe, røyk, fedme, dehydrering, høyt blodtrykk, hyperforsuring, tungmetallforgiftning og amalgan, kronisk stress, usunn diett som gir store svingninger i blodsukkeret og mangel på fysisk aktivitet.

Hvordan står det til med deg?
Hvis du lurer på om du drikker nok vann, er det lett å regne ut. Et voksent menneske skal drikke 30-35 ml vann per kilo du veier. Min kropp, som veier 50 kg, har for eksempel behov for ca 1,6 liter vann om dagen.

Det er masse du gjøre for å hjelpe hjernen med å fungere bedre og reparere seg selv, men dette er noe av det viktigste:
 - Sunn diett som balanserer blodsukkeret, nok rent vann, daglig inntak av multivitaminer og daglig inntak av fiskeolje/omega-fettsyrer. Hjernemassen består faktisk av 60% fett, og er helt avhengig av inntak av godt fett for å kunne fungere optimalt.
- Trening
- Lære nye ting
- Meditasjon
- Nok søvn
- Sex. Jepp, god sex er bra for hjertet og hjernen.

Ellers er det verdt å nevne at det finnes utrolig mye elendig kvalitet multivitamin og fiskeolje der ute, så være kvalitetsbevisst! Selv er jeg veldig bevisst, og betaler heller litt mer for å få fiskeolje som er rå og helt fersk.

Visste du at når hjernen er frisk er du mer avslappet, lykkeligere, kjærligere, mer fokusert, mer effektiv, friskere i kroppen og du tar bedre avgjørelser?

 



Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » Mars 2016
Sjokoladeheksa

Sjokoladeheksa

37, Enebakk

Jeg er sjaman, utdannet lærer og mamma til tre små troll. Jeg er opptatt av helse, biologi, økologi, tegning og moro. Jeg har over noen år nå fått en forståelse av at det er en livsprosess å takle livet, og det er en oppgave jeg tar fatt på med den største glede og begeistring. Vi snakkes!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits