Sjokoladeheksa

Det finnes dager da jeg møter en gammel venn, og plutselig  blir nærmest målløs av undring og beundring i møte med deres lidenskap og talent. I dag er en slik dag. Jeg koser meg med fantastisk god kaffe og kake hos Solvita Mellenberga, og så utbryter hun plutselig begeistret: "Vil du se noe av det jeg har jobbet ned?!"

Jeg vet jo at hun er en fantastisk dyktig kunstner, men det er herlig å bli minnet på det. Jeg kan for mitt bare liv ikke forstå hvorfor ikke det er kø av kjøpere utenfor døra. Dette utrolig vakre maleriet er ikke solgt enda.....  Jeg drømmer om å ha det på veggen!

Denne uken kom brevet om at klagen min har kommet seg igjennom systemet, og blitt godkjent. NAV har ombestemt seg, og det viser seg at «arbeidsuførheten klart må skyldes sykdom» allikevel.
Jeg vil få etterbetalt sykepenger og får lov til å være fortsatt sykemeldt.
Jeg vet at jeg får lov til å være sykemeldt fordi jeg er ressurssterk, løsningsorientert og veldig modig, ikke fordi jeg er syk.

I begrunnelsen for det nye vedtaket, står det: «Vi har nå etter å ha mottatt ytterligere medisinsk dokumentasjon tatt saken opp til ny vurdering og funnet grunnlag for å endre tidligere vedtak».
Jeg vet at NAV ikke har fått en eneste ny setning med medisinsk dokumentasjon, jeg har kun lagt ved de samme papirene som de allerede hadde, og kan derfor ikke lese denne setningen på noen annen måte enn slik: «Vi har nå, etter å ha satt lesekyndig personell på saken oppdaget at det fantes medisinsk dokumentasjon, og tatt saken opp til ny vurdering».

Jeg er enormt lettet over at den økonomiske situasjonen ikke er noe å bekymre seg over lenger, og tilsvarende alarmert og bekymret over hvordan systemet som skal hjelpe syke og pleietrengende mennesker fungerer.

Dersom du har en lignende eller verre historie om ditt møte med NAV har jeg følgende tilbud: send meg mail dersom du vil ha hjelp til å få skrevet din historie. Du forteller, jeg skriver.  Jeg hjelper deg med å sende historien til helse- og omsorgssjefen i din kommune, og jeg sender alle historiene til de politiske lederne i landet. Jeg hjelper kun de som er villige til å skrive under historien sin med fullt navn og telefonnummer.

Mail: sjokoladeheksa@gmail.com
Jeg kommer ikke til å svare på noen mail hele uke 18, men er tilbake på nett etter det.

Det er jo ikke sikkert at det har noe med mine klager å gjøre, men det er lov å håpe... Og, ære den som æres bør, den personen som virkelig har tatt meg på alvor, som har lyttet og har vist at hun ønsket å gjøre noe, er helse- og omsorgssjefen i kommunen.

"Hva for en engel er dette her?" spurte moren min. "Jeg vet ikke", svarte jeg.

Noen ganger, når alt er tungt og vanskelig, kommer det hjelp. Jeg er glad for at jeg turde å skrive hele historien min på bloggen, både fordi det hjalp å få skrevet ut alle tankene mine, og fordi det har vært overraskende godt med støtten fra alle som har kommentert og delt. Jeg trodde jeg var så godt som i mål med å bli helt frisk og arbeidsfør igjen, men jeg har forstått nå at virkeligheten ikke er fullt så enkel. Det er vel på mange måter ironisk at det er møtet med NAV som knekker meg igjen, men det er i grunnen like greit. Nå slipper jeg kanskje å gå på en smell i forbindelse med ny jobb, fordi nå vet jeg at jeg må være forsiktig.

Så kommer hjelpen. Først en lang, analyserende kommentar fra en fremmed her på bloggen, deretter en mail med tilbud om hjelp. "Jeg har jobbet i NAV Forvaltning med klagesaker på sykepengeområdet, og har ingen baktanker med denne henvendelsen annet enn at jeg ønsker å være til hjelp. Ballen er herved kastet." skrev den fremmede til meg. Min første innskytelse var å svare et høflig takk for tilbudet, men det går sikkert bra..., så ombestemte jeg meg i siste liten. Jeg trengte nemlig hjelp. Jeg ble svett og kvalm bare ved tanken på å begynne på denne klagesaken. Som svar på mailen, øste jeg hulter til bulter ut tankene mine om hva jeg burde skrive og hva jeg ikke burde skrive. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til å få noe svar, jeg trodde egentlig ikke det. Svaret kom fort, mange spørsmål som tydet på at den fremmede faktisk var interessert i å hjelpe. Jeg svarte så godt jeg kunne, og ventet i spenning. Vi sende flere mailer frem og tilbake, og jeg sjekket mailen min hver gang jeg hadde anledning, for å se om jeg hadde fått flere svar. Jeg kjente at jeg egentlig var litt redd. Selv om jeg ikke hadde noen grunn, var jeg redd for å åpne en mail fra denne hjelperen min, og så oppdage at hun hadde skrevet noe stygt eller hånlig til meg. Derfor åpnet jeg mailen med hamrende hjerte flere ganger om dagen. På påskeaften fikk jeg tilsendt en tre sider lang klage jeg kunne sende til NAV. Det var bare nødvendig for meg å fylle inn riktige datoer, navn og litt historie, for å få alt til å stemme helt.

Et sted sitter en fantastisk kvinne og tenker at hun kan og vil hjelpe. Hun skrev tre tettskrevne sider, fulle av paragrafer og forklaringer som støtter meg og belyser min situasjon. Hun har ikke krevd noenting tilbake, og hun har ikke sluttet og hjelpe. Hun leser over det jeg har skrevet, og forklarer meg saksgangen videre. Når jeg leser det hun har skrevet for meg, vet jeg at jeg ikke hadde klart å skrive dette selv. Jeg forstår at det kanskje hadde blitt en uoverkommelig oppgave, og jeg vet ikke om jeg hadde klart å holde tidsfristen. Et sted satt denne vakre personen og bestemte seg for å bruke tiden sin på å hjelpe en fremmed. Sinnet og fortvilelsen over å møte en saksbehandler som brukte tiden sin på å trekke meg ned og knekke meg blir ingenting mot den takknemligheten jeg føler nå. Min saksbehandler var ikke villig til å bruke arbeidstiden sin på å forstå min situasjon, men en fremmed heltinne brukte gladelig av sin fritid for å redde situasjonen for min familie.

Kjære ukjente heltinne, jeg vil du skal vite at du har hjulpet hele min familie, uansett hvordan dette går til slutt. Jeg vet ikke om jeg hadde klart alt dette selv. Det betydde kanskje ikke så mye for deg, men disse dagene har hjelpen din betydd alt for meg. Takk.

Takk for svar på min serviceklage angående NAV -ansatts oppførsel i forbindelse med telefonsamtale.
Du skriver at du under et møte med meg, min mann og kommunalsjefen beklaget oppførselen, og samtidig opplyste om at du hadde en annen versjon av telefonsamtalen fra den ansatte. Du velger å ikke uttrykke noen unnskyldninger i brevet. Jeg reagerer på følgende:

Du sier du beklaget. Hva mener du at du beklaget? Det du sa var at du hadde en annen versjon av episoden, og du beklaget at jeg oppfattet den slik jeg beskrev. Jeg oppfatter ikke dette som en unnskyldning. Jeg sa det til deg da, og jeg gjentar det gjerne: du kan ikke beklage min oppfatning. Hvis du ønsker å beklage ovenfor meg, må du beklage at denne episoden fant sted, ikke at jeg oppfattet den sånn. Det virker for meg som om du ikke tror på meg, du har jo tross alt fått en annen versjon.

Jeg er glad for å høre at du har tatt opp saken med alle ansatte, men hva har du tatt opp? Har du tatt opp hvor viktig det er at NAVs ansatte møter brukere med respekt og forsiktighet? Har du tatt opp hvor viktig det er å huske hvor sårbart og lite et menneske kan føle seg i møte med sykdom eller annet som gjør at man trenger hjelp? Har du tatt opp viktigheten av å huske at det er legens jobb både å stille diagnose og å foreslå behandling?
Eller har du tatt opp viktigheten av å uttrykke seg tydelig, slik at brukeren ikke oppfatter trakasseringen feil?

Hvis du velger å ikke tro på min historie, og dermed ikke klarer å beklage hele episoden, hvordan kan jeg da tro at du klarer å ordne opp med de ansatte? Jeg har blitt utestengt fra NAV Enebakk i 3 måneder. Hvilken konsekvens fikk dette for min tidligere saksbehandler?

Du opplyste i møtet vi hadde om at grunnen til at jeg har blitt utestengt fra NAV ikke er at jeg har skjelt ut noen, men at saksbehandleren min fikk tilsendt en link til mitt blogginnlegg på facebook.
I brevet du skrev, undertegnet og sendte meg, står det at jeg har verbalt skjelt ut en av de ansatte torsdag 7. mars.
På torsdag 7. mars opplevde jeg selv verbal utskjelling fra en av NAVs ansatte. Blogginnlegget ble skrevet og delt på facebook dagen etterpå. Da jeg fikk brevet fra deg om utestenging på grunn av min dårlige oppførsel, opplevde jeg det som å få et slag i magen. Dette har du ikke beklaget, hverken på møtet med kommunalsjefen eller i brevet jeg har fått nå. Mener du selv at dette er akseptabel oppførsel?
Når bestemte du deg for å finne en annen grunn for utestengingen min? Var det etter at du mottok serviceklagen, og forsto at du kanskje hadde gjort feil?

Du skriver til slutt at jeg skal klage på vedtaket dere har gjort angående utbetaling av sykepenger, samtidig som jeg skaffer ytterligere medisinsk dokumentasjon som underbygger begrunnelsen for klagen.
Jeg er veldig usikker på hva du mener. Hva mer vil dere ha enn sykemelding fra den gamle fastlegen, og vurdering fra en annen lege som anbefaler at sykemeldingen godkjennes? Vurdering fra en tredje lege? Dette kan sikkert ordnes, men egentlig ønsker jeg heller at dere ber den nye fastlegen min bli med på et møte.

Jeg er spent på fortsettelsen, og håper også vi kan få et bedre sammarbeid etterhvert.
Jeg håper også at jeg holder meg frisk og arbeidsfør resten av livet, og at ingen av barna mine noen gang trenger briller, så jeg slipper å kanskje oppleve dette igjen.

Mvh
Sjokoladeheksa

Noen dager er livet tungt. Det er for eksempel de dagene det ringer noen fra NAV som vil opplyse meg om at jeg er psykisk ustabil og/eller deprimert eller de dagene jeg får brev fra offentlige kontorer om jeg herved er utestengt i et par måneder.
Så er det andre dager,som er fine og lukter godt. For eksempel i dag. I dag har jeg vært på Eliteklinikken på Sandvika Storsenter og fått ansiktsbehandling.

Nå er det kanskje noen som tror at jeg nå om dagen ikke har råd til så herlig luksus, og det stemmer. Jeg er så heldig at jeg har møtt fantastisk nydelige Dorthe, som bestemte seg for å gi den slitne, ikkesovende heksa en ansiktsbehandling i gave. Jeg ble så glad og rørt at tårene trillet, da jeg fikk beskjed om at jeg skulle få en time hos henne. Det er så godt å føle at jeg blir sett.

Eliteklinikken var fantastisk. Lokalet var så flott og smakfult, og behandlingen var helt nydelig. Dorthe har utrolig god utstråling, er dyktig og et tvers igjennom vakkert menneske. Jeg nøt hvert sekund.  Etter timen ble jeg utstyrt med masse vareprøver, lipgloss og solpudder. Jeg er i en slags luksushimmelen. Jeg sang i bilen hele veien hjem, mens jeg spiste meg mett på økologiske sukkererter og lakris.

Nå er jeg klar til å ta hva det skal være. I morgen kan NAV bare komme, jeg er pen i huden, rosa på leppene, avslappet i skuldrene og klar til kamp!

Her, omtrent, lå jeg og koste meg. Det er bare å se for seg, og misunne!!

Sjokoladeheksa anbefaler herved Eliteklinikken til alle som vil se og føle seg smashing, eller til alle som mener som Dorthe: Å BLI TATT PÅ I ANSIKTET ER UNDERVURDERT!

  http://eliteklinikken.no/

(Kall det gjerne reklame, for det er akkurat det det er)

Jeg har fått beskjed fra NAV om at jeg ikke er syk nok til å være sykemeldt. Da jeg ble utbrent og sykemeldt i 2010, var det ikke noe problem at jeg ikke hadde noen diagnse. Jeg ble ikke undersøkt på noen måte, men kunne allikevel være mer eller mindre sykemeldt helt frem til svangerskapspermisjonen min i 2012.
Nå har jeg fått beskjed om at utbrentheten, sammen med andre symptomer, mest sannsynlig kommer av at jeg har for høyt stoffskifte. Det er på mange måter godt for meg at jeg kan få noen svar på hvorfor jeg har blitt så dårlig, for nå vet jeg at jeg kan bli bra igjen.

Så skjer altså det utrolige: nå når jeg endelig har fått en diagnose, stopper NAV sykepengene mine fordi jeg ikke har noen diagnose og dermed ikke kan være syk. I går fikk jeg vedtaket fra NAV om at sykemeldingen ikke er godkjent, og begrunnelsen for vedtaket er at det ikke holder å være psykisk ustabil. Det står ingenting i begrunnelsen om utbrenthet eller stoffskifte. Vedtaket er basert på vurderingen de har fått fra legen min. Jeg leser gjennom vurderingen fra legen en gang til, og der står det ingenting om psyken min. Der står det om utbrenthet og stoffskifteproblemer. Der står også verdiene fra blodprøvene jeg har tatt. Legen anbefaler at sykemeldingen godkjennes.

I vedtaket fra NAV etterlyses det behandling for symptomene. Ettersom jeg ikke får behandling, kan det ikke være nødvendig å være hjemme fra jobb.
Jeg tenker på saksbehandleren som ikke var enig i legens vurdering av at hvile var god nok behandlig for utbrentheten.  Hun spurte hva jeg selv hadde gjort for å bli frisk, og sa hånlig "du har kanskje hatt noe "alternativ" behandling, da?". Hun anbefalte psykolog, og opplyste meg også om at min eneste mulighet til sykepenger var om psykologen mente jeg var for syk til å jobbe.

Er det virkelig så alternativt å måle vitamin- og mineralbalansen i kroppen i et forsøk på å hjelpe stoffskiftet til å normalisere seg. Jeg har jo enda ikke fått noen veiledning av lege, og synes det var ganske lurt. Jeg tenker i grunnen at det er mye mer alternativt å tro at en psykolog kan ordne stoffskifteproblemer. Når jeg googler "høyt stoffskifte", får jeg ikke opp et eneste treff som tyder på at det hjelper med psykologtimer.

Jeg har fått mange kommentarer og mail etter at jeg skrev innegget, Kjære Nav, og mange forteller om sitt møte med systemet. Mange forteller også om saksbehandlere som foreslår behandlinger. Dette er kanskje den beste: en sykepleier blir sykemeldt med alvorlig depresjon. NAVs forslag til behandling: begynne å jobbe på Kiwi.
Det er også ganske alternativt...

"Varsel om utestengelse fra NAV Enebakks lokaler

Vi viser til din kontakt med NAV Enebakk torsdag 7. mars 2013 hvor en av våre ansatte opplevde verbal utskjelling fra deg. NAV Enebakk kan ikke akseptere slik adferd, og du blir herved utestengt fra personlig oppmøte ved kontoret. Dette medfører at du ikke har adgang til kontoret fram til 7.juni 2013. Utestengelsen vil forlenges ved nye lignende episoder. Din kontakt med kontoret vil i perioden kunne ivaretaes ved brev, telefon, mail og faks."

HAR IKKE ORD!!!!!!!!

Hvis du ikke kjenner forhistorien til dette brevet: Kjære NAV

Da jeg satte meg ned på fredag og skrev ned punkt for punkt om mitt møte med NAV, var ikke tanken at det skulle bli et blogginnlegg. Egentlig ville jeg bare få skrevet alt ut, og jeg tenkte det kunne ble et fint brev å sende tilbake til NAV. Så gikk det altså en faen i meg, og jeg postet hele smørja på nettet og tenkte at det var like greit at alle fikk se hvordan det er. Jeg ante ikke at det skulle skape så store reaksjoner og så stort engasjement.

Jeg vil bare si at jeg er rørt og takknamlig over alle kommentarer og mailer jeg har fått, og jeg er opprørt og trist over å høre at det er så mange som har lignende historier å fortelle.

Jeg har sendt klage og jeg har bedt om ny saksbehandler. Jeg har også fått beskjed om at det ikke skal bli nødvendig å klage på avslaget, for NAV sentralt har godkjent sykemeldingen min til tross for at saksbehandler og rådgivende lege anbefalte avslag. Jeg har fått snakke med flere hyggelige og veldig hjelpsomme kundebehandlere i NAV når jeg har ringt nå, og de har virkelig gjort sitt beste for å ordne opp.

Takk for all støtte, hjelp og gode råd. Jeg forstår at det er viktig å ta denne saken videre, og jeg kommer til å sende brevet mitt til så mange ledere jeg kan. Jeg ønsker alle dere andre som sliter masse lykke til, og jeg håper dere ser at den støtten jeg får, også er støtte til dere.
Dere har alle sammen hjulpet meg masse. Takk for at dere har båret meg gjennom tøffe dager.

Oktober 2010, jeg ble utbrent og sykemeldt. Jeg kom på jobb og husket ikke hva elevene mine het.  Jeg husket heller ikke hva kollegaene mine het. Da jeg hadde vært sykemeldt i en uke klarte jeg ikke stå opp av sengen. Mannen min hjalp meg ofte ut i sofaen, og der satt jeg hele dagen uten å spise og uten å gå do fordi jeg ikke klarte annet. Da kvelden kom ble jeg båret tilbake til senga.

Frem til april 2012, forsøkte jeg å komme tilbake i jobb. Jeg var aktivt sykemeldt en stund. Forsøkte å jobbe 100%, endte opp som delvis sykemeldt, ble gravid og ble til slutt 100% sykemeldt igjen ca to måneder  før jeg fødte.

I begynnelsen av desember 2012 tar jeg masse blodprøver, og 20. desember får jeg brev fra fastlegen om at jeg har forhøyet stoffskifte.

Jeg får legetime i midten av januar, men den blir avlyst fordi legen er syk.
Jeg får ny time 30.januar. Min permisjon er nå slutt, og jeg har ikke klart å gå tilbake på jobb. Legen min forteller at hun slutter, og er siste dag på jobb. Hun sykemelder meg, får ikke tid til å snakke om det høye stoffskiftet og glemmer å tilbakedatere sykemeldingen til den dagen jeg opprinnelig hadde legetime. Hun sier at jeg får snakke om stoffskiftet med den nye legen min.

Jeg tar med sykemeldingen til nav Enebakk, og vi oppdager at datoen ikke stemmer overens med når permisjonen min var over. Jeg spør en saksbehandler på nav om jeg må få ordnet datoen, men hun svarer at den eneste konsekvensen av datofeilen er at jeg ikke vil få utbetalt sykepenger for de åtte dagene mellom permisjonsslutt og sykemelding.
Ettersom jeg vet at legen min har sluttet og ikke så lett kan rette opp i feilen, sier jeg at det er greit.

Slutten av februar, jeg ringer nav, og spør om saken min er behandlet. Jeg får beskjed om at ettersom jeg har hatt åtte inaktive dager, mister jeg retten på vanlige sykepenger. Jeg spør hva jeg skal gjøre for å rette opp dette, og får beskjed om at bare den gamle legen min kan ordne opp. Når jeg forklarer at dette ikke lar seg gjøre får jeg beskjed om at den nye fastlegen min må skrive en ny sykemelding.

Jeg ringer legekontoret, og finner ut at jeg ikke har noen lege som kan ordne opp.

Jeg ringer nav og får beskjed av saksbehandler om at jeg må bytte fastlege, og få den nye fastlegen til å skrive en tilbakedatert sykemelding på de åtte dagene som mangler.

Jeg bytter fastlege, forklarer ham situasjonen, og han går med på å skrive sykemeldingen. Han legger ved et skriv der han forklarer hvorfor sykemeldingen er tilbakedatert.

Mens jeg sitter på venteværelset og venter på sykemeldingen ringer saksbehandleren min fra nav. Hun ringer for å fortelle at de ikke kommer til å godta sykemeldingen. Hun ber meg fortelle henne hvordan jeg er syk fordi det er viktig at hun forstår. Det er vanskelig for meg å fortelle, og jeg gråter så mye i telefonen at jeg må gå fra legekontoret. Saksbehandleren sier at man ikke kan være sykemeldt bare fordi man er litt trøtt og sliten, og sier at jeg umulig kan være så dårlig ettersom jeg er frisk nok til å passe på barna mine. Hun spør hvorfor jeg ikke har vært sykemeldt i permisjonstiden min. Jeg spør om det går an å sykemelde seg fra å være hjemme med babyen, og hun svarer: «Ja, du sier du er for syk til å jobbe, men du er tydeligvis frisk nok til å passe på barna dine». «Ja», svarte jeg. «Det tror jeg er ganske vanlig». Saksbehandleren sier at det er ikke vanlig, og at det er problematisk for nav at jeg ikke var sykemeldt fra permisjonen.
Jeg spør igjen om hva jeg må gjøre for å få ordnet opp.
Saksbehandleren min sier at jeg må få en legetime, legen må gå gjennom journalen min og skrive en vurdering av min helsetilstand ut fra den. Vurderingen skal sendes til nav, sammen med journalen min, og nav skal bestemme om jeg er syk nok til å være sykemeldt.
Jeg sier at jeg ikke tror hun forstår hvor vanskelig dette er for meg. Grunnen til at jeg har fått sykemelding, er at jeg faktisk er syk og jeg trenger hjelp til å få ordnet opp i dette.
Hun svarer sint at jeg ikke skal si hva hun forstår eller ikke forstår, og sier at jeg får søke om krisehjelp dersom jeg ikke klarer å betale regningene mine.

Dagen etter ringer jeg legen på nytt og avtaler en legetime.

6. mars er jeg hos legen. Jeg forklarer igjen hva saken gjelder og han sier han skal skrive en vurdering.

7. mars blir jeg oppringt av saksbehandleren min. Hun sier at hun har mottatt den tilbakedaterte sykemeldingen, saken min har blitt vurdert av den rådgivende legen og kommer til å bli avvist. Sykemeldingen min er ikke godtatt.
Saksbehandleren sier at man ikke bare kan forlenge fødselspermisjonen med en sykemelding fordi man har lyst på ferie. Hun sier at jeg er litt psykisk ustabil, og det er ikke god nok grunn til å ikke jobbe.
Jeg sier at jeg det ikke er derfor jeg er sykemeldt, og hun ber meg på nytt om å forklare. Jeg spør om det er viktig at hun får vite om mine helseproblemer, og hun sier at det er det. Igjen må jeg forklare.
Jeg forteller blant annet om dager jeg har kommet hjem så sliten at jeg ikke klarer annet enn å legge meg ned på gulvet i gangen. Der blir jeg liggende til mannen min bærer meg i seng eller til sofaen. Jeg forteller om kroppen min som ikke virker fordi jeg har brukt opp kreftene mine på en tur i butikken.
Saksbehandleren sier at dette ikke er godt nok og sier at jeg må få noen form for behandling for å kunne være sykemeldt. Hun spør hva jeg har gjort for å bli frisk.
Jeg sier at jeg har gått til legen, legen min har sagt at jeg er utbrent og må hvile.
Dette fnyser saksbehandleren av og sier «Har du blitt noe bedre!? tror du virkelig at du bare kan gå hjemme hvis du er syk? Tror du at du bare kan gå hjemme å slappe av til du er bra?»
Jeg sier at jeg har tillit til at legen min vet hva som er best for meg når jeg er syk.
«Sa legen din at du trenger å gå hjemme, og det tok du for god fisk?», spør saksbehandleren.
Jeg får beskjed om at det er mitt ansvar å sørge for at jeg blir frisk og at når jeg ikke har blitt frisk enda, må jeg legge press på legen. Jeg får også beskjed om at hvis jeg vil være sykemeldt, må jeg dokumentere at jeg får behandling, helst av psykolog.
Jeg spør hvorfor jeg måtte fortelle henne om mine helseproblemer, hvis hun allerede hadde bestemt seg for at jeg lyver og egentlig bare vil ha lenger ferie. Hun sier at jeg må høre etter hva hun sier, at saken uansett allerede er avgjort og at jeg må forstå at det er mitt ansvar å bli frisk. Det er også mitt ansvar å sørge for at jeg får en ordentlig diagnose hvis noe er galt.
Flere ganger spør hun hva jeg selv har gjort for å bli bedre, og når jeg forteller om endret kosthold og tester jeg har tatt for å sjekke nivået på vitaminer og mineraler i kroppen, fnyser hun bare av meg og sier igjen at det er mitt ansvar å få behandling så jeg blir frisk, og anbefaler meg psykolog.

Samtalen varte i over en halv time, og jeg forsto til slutt at den ikke hadde noen hensikt. Det var ingenting saksbehandleren lurte på, det var ingenting som var uklart. Hun ringte meg utelukkende for å fortelle meg at jeg ikke skulle få noe hjelp, og fortelle meg i så nedverdigende ordlag hun kunne at jeg er en lat, psykisk ustabil person som ikke har noen diagnose og ikke får behandling fordi jeg er frisk. Hun lurte meg til å tro at det var helt nødvendig for meg å brette ut den vonde sykdomshistorien min for henne. Jeg var naiv og gjorde meg sårbar, hun svarte med å gjøre narr av meg og min hjelpeløshet og avsluttet med å slå fast at ethvert problem jeg nå har, er helt selvforskyldt.

Jeg hadde ikke flere ord igjen. Jeg satt ute på terrassen og gråt mens jeg hørte på saksbehandleren fortelle meg hvor håpløs jeg er.  Jeg avsluttet samtalen med å si noe sånt som at hun var den største dritten jeg har snakket med på så lenge jeg kan huske, og at hun egenhendig er grunnen til at jeg den siste uken har grått hver dag og vært i dårligere form enn på lenge .
«Javel, men det er ditt valg» svarte hun rett før jeg la på.

Jeg vet ikke hva som feiler meg. Jeg liker å jobbe, jeg er en flink lærer og det er en stor sorg for meg at jeg ikke klarer å komme meg tilbake til den jobben. Jeg er ikke lat og jeg er ikke ute etter ekstra ferie. Jeg gir heller ikke opp. Jeg leter etter nye muligheter, jeg leter hele tiden etter ny jobb som jeg tror jeg kan klare.
Jeg vet at det var galt å kalle saksbehandleren min en dritt. Men tross alt var hun ganske heldig denne gangen. Neste gang hun snakker på samme måte til en annen klient hun ikke vet noe om, kan det hende det er en dypt deprimert person. Det kan være en selvmordskandidat.